Foto: Pixabay
24. november la SSB ut en ny rapport om ulike sammenhenger i integreringsprosessen. Et av funnene var at de som er sysselsatte ikke opplever sterkere tilhørighet til Norge enn de som står utenfor arbeidslivet.
Dette overrasker forfatterne av rapporten, Christian Sørlien og Anders Barstsad i SSB.
– Dette kan også framstå som oppsiktsvekkende. Det eksisterer forskning som peker i denne retningen, men det er en såpass paradoksal sammenheng at det har blitt kalt et «integrasjonsparadoks», sier Sørlien.
«Den svake sammenhengen mellom strukturell integrasjon og opplevd tilhørighet bekreftes av den multivariate analysen. Sammenhengen med utdanning er den motsatte av hva man kanskje skulle forvente; høyere utdanning går sammen med noe lavere tilhørighet», skriver de i rapporten.
Ulike årsaker
Anders Barstad tror fenomenet kan ha ulike forklaringer.
– For det første er eksistensen av etnisk segregasjon på arbeidsplassene en faktor. Hvis en først og fremst jobber sammen med andre landsmenn/andre innvandrere, er det ikke gitt at arbeidsplassen styrker den nasjonale tilhørigheten.
– For det andre mottar de som står utenfor arbeidslivet økonomisk støtte fra staten i større eller mindre grad. Opplevelsen av at en relativt sjenerøs velferdsstat (kanskje særlig sammenlignet med landene innvandrerne kommer fra) gir hjelp, kan også tenkes å bidra til en opplevelse av tilhørighet til det samfunnet velferdsstaten er en del av.
Økonomisk integrasjon ≠ psykologisk integrasjon
At det er svake korrelasjoner mellom psykologisk og økonomisk integrasjon bekreftes i rapporten.
– En har sett at innvandrere som er godt integrert økonomisk og som har høy utdanning ikke nødvendigvis er mer psykologisk integrerte. Og det ser vi som sagt også her, sier Sørlien.
Heller ikke blant de norskfødte med innvandrerforeldre finner rapporten at utdanning eller strukturell integrasjon fremmer den nasjonale tilhørigheten.
Unntaket er de økonomiske ressursene. Lavinntekt og økonomiske problemer er forbundet med svakere tilhørighet.
