Foto: Scanstockphoto
- Eventyrlige Leila - 08.09.2013
- – Niqabforbud strider med menneskerettighetene - 03.09.2013
- Assad kapret kremjobben - 31.08.2013
I forbindelse med avisens serie om norsk integreringspolitikk de siste 20 årene, har Aftenposten.no bedt lesere med innvandrerbakgrunn om å dele sine erfaringer fra det norske arbeidsmarkedet. Til nå har pågangen vært stor, og man ser at det er noen røde tråder i materialet, blant annet at et navn med utenlandsk klang er et minus.
Diskriminerende sjefer
En undersøkelse gjort av Arnfinn H. Midtbøen ved Institutt for samfunnsforskning og Jon Rogstad ved FAFO avslørte at dersom man hadde et utenlandsk navn, ble sannsynligheten for å bli innkalt til intervju redusert med om lag 25 prosent. Resultatene er hentet fra et felteksperiment, hvor Midtbøen og Rogstad sendte ut 1800 parvise, fiktive jobbsøknader til reelle stillingsutlysninger. De to søknadene var like, bortsett fra at navnet signaliserte henholdsvis etnisk majoritets- og minoritetsbakgrunn.
Bytt bransje, sier jeg bare, og bli ingeniør! Har bodd i Norge i 12 år, jobber som IT-ingeniør. Bransjen er full av innvandrere, ingen ser ned på oss.
«Til tross for velskrevne søknader og CV ble jeg ikke innkalt til intervjuer. Dette endret seg raskt etter at jeg fornorsket mitt navn – ved å bruke mors etternavn og mitt norske mellomnavn», skriver en norsk-spanjol på Aftenposten.no.
Facebook-forsøk
Undertegnede journalist har selv et navn med utenlandsk klang og fjernet for snart ti år siden min mors etternavn, i et forsøk på å fornorske navnet mitt. Av nysgjerrighet stilte jeg to spørsmål i facebook-statusen min, som jeg henviste til mine facebook-venner med utenlandske navn.
Er du villig til å fornorske navnet ditt? Tror du det er lettere å bli innkalt til et jobbintervju med et mer norsk eller vestlig navn?
Felles for alle som svarte er at de er i 20-årene og er ikke villige til å fornorske navnene sine. En venninne fra Sri Lanka svarte at hun tror det er ganske mye enklere å bli innkalt til intervju, dersom man har et ”enkelt” norsk navn. Hennes jobbsøkerstrategi er å bruke kallenavnet hun har hatt hele livet, ettersom det er lettere å lese og uttale. I tillegg foretrekker hun å levere CV-en sin personlig. Både hun og en kamerat fra Egypt svarer at de bruker navnet sitt som en ice breaker og for å gjøre seg mer interessante når de først har kommet seg over kneika.
En annen venninne fra Colombia forteller at heller ikke hun er villig til å fornorske navnet sitt, da det ikke kun er en ”merkelapp” men en del av henne. Hun befinner hun seg nå i en jobbsøkingsperiode, men hun har ennå ikke blir innkalt til intervju. Hennes kontakt i Manpower har til og med påpekt for henne at CV-en hennes kan bli luket bort, nettopp på grunn av navnet. Manpower foreslo at venninna mi kanskje burde bruke sin norske samboers navn. Det er her på sin plass å nevne at Manpower-konsulenten mener venninna mi har en god CV, og at arbeidsgiverne ikke har noen grunn til å overse henne.
En av leserne til Aftenposten.no skriver at han opplevde at arbeidsledere ble så overrasket da de så hvem som møtte opp til jobbintervjuet at plumpet ut med følgende:
«Men du har blå øyne og ser nesten norsk ut. (…) Til slutt kom sannheten frem: Da vi så på ditt etternavn, satte vi din søknad nederst i bunken.»
Nettverk
En syrisk kamerat skriver at han tror at det viktigste for å kunne få jobb i Norge er norsk utdannelse og et godt nettverk. Han påpeker også at dette ikke er heldig for folk med minoritetsbakgrunn, da de ikke nødvendigvis har et like bredt nettverk. Dette er også noe en dansk geolog, etter 14 års botid i Norge, påpeker i sitt innlegg på Aftenposten.no
«Min konklusjon er at personalsjefene velger ut fra følgende kriterier: 1) kjentfolk inkl familie, partifeller o.lign. 2) Folk fra bygda. 3) Alder. 4) Kvalifikasjon. Nederste prioritet er innbyggere med utenlandsk herkomst og søkere over 30.»
Men det finnes heldigvis også lyspunkter. Innimellom innleggene på Aftenposten.no kan man finne Qu Jin sitt tips:
«Bytt bransje, sier jeg bare, og bli ingeniør! Har bodd i Norge i 12 år, jobber som IT-ingeniør. Bransjen er full av innvandrere, ingen ser ned på oss, og ingen, så vidt jeg kjenner til, får jobb via forbindelser/slekt, og uten relevant utdannelse.»
