Foto: Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Poland www.flickr.com/photos/polandmfa/8070089268/
- Når bistand blir en byrde - 05.06.2013
- Lyktes i det akademiske rotteracet - 17.03.2013
Målet for norsk bistand er hjelp til selvhjelp for å bekjempe fattigdom, fremme menneskerettigheter og økonomisk vekst. Bistanden skal altså ikke være permanent. Men store rikdommer og naturressurser, og voksende økonomier har skapt attraktive markeder for kommersielle interesser. Hvorfor er det så vanskelig å drive med god bistand på mottakerlandenes egne premisser?
Øyvind Eggen, forsker ved International Law and Policy Institute, mener bistand hjelper millioner fattige som ikke har muligheter for inntekt, men at bistandsarbeid er en form for maktmisbruk der vi nordmenn prøver å kontrollere andre mennesker og land.
– Vi føler at vi har en rett og plikt til å overføre våre verdier til andre. Dette er veldig moraliserende, uheldig og uetisk, sier Eggen.
Ordninger utnyttes ved at man skifter navn på bedrifter. Da unngår man å betale skatt i de landene man opererer i.
Bistand eller handel?
I dag er næringsvirksomhet kanskje like viktig som bistand. Men det skaper også dilemmaer. Næringsvirksomhet gir jobber, men ikke for de aller fattigste som ikke har utdanning. Dessuten skaper næringsutvikling økonomisk vekst også for de rike.
– Diskusjonen om bistand versus handel er et dilemma vi må leve med. For samtidig som de rike blir rikere, blir de fleste fattige mindre fattige. Og skatteinntekter kan skape verdier og infrastruktur som er nyttig for alle, som veier, kommunikasjon, transport, elektrisitet, vannforsyning og sanitæranlegg. Norge har en unik mulighet til å bidra gjennom Statens Pensjonsfond. Jeg ser ingen grunn til å nøle med å investere i fattige land, sier Eggen.
Næringsutvikling – for hvem?
Mange utviklingsland er attraktive områder for investeringer som gir arbeidsplasser. Ifølge en BI-studie er norsk bistand og utviklingssamarbeid de siste ti årene mer enn doblet innen landbruk, økonomisk utvikling, handel, energiproduksjon og distribusjon.
Gjennom Norfund – Statens investeringsfond får norske bedrifter investeringstøtte. Denne ordningen er blitt kritisert for å være bedre for norske bedrifter enn for folk i mottakerlandene. Statsviter Øyvind Østerud har hevdet at Norge har hatt større nytte av de over 500 milliarder kroner i bistand til u-land Norge har gitt siden 1962 gitt, enn landene som fikk dem. Østerud får støtte av økonom Stein Hansen, som mener bistanden hindrer fattige land å utvikle skattesystemer som gir inntekter til å utvikle helse og skole og nødvendig infrastruktur.
Skatt og bistand
I mange utviklingsland har myndighetene spesielle skatteregler for etablering av utenlandsk virksomhet som kalles «tax holidays», eller lave satser for utenlandske investorer. Det betyr at det ikke betales skatt de første årene etter etablering.
– Slike ordninger utnyttes ved at man skifter navn på bedrifter. Da unngår man å betale skatt i de landene man opererer i. Praksisen er ikke ulovlig, men skaper et inntrykk av korrupsjon, sier forsker og tropeøkolog, førsteamanuensis Fred Midtgaard, ved Institutt for Økologi og Naturforvaltning, Universitetet for Miljø og Biovitenskap (UMB).
Midtgaard underviser i tropisk økologi og naturforvaltning og kom nylig tilbake fra et opphold i Tanzania, der hans studenter studerte feltøkologi og effekter av ulike bistandsprosjekter.
Tanzania har store forekomster av naturressurser som gass, olje, edelsteiner, skog, og har et stort potensial for turisme. Forskeren er kritisk til hvordan norsk bistand utføres og hvordan norske virksomheter driver sine aktiviteter.
– Det viktigste spørsmålet Norge og vestlige land bør stille, er hvorfor Afrika, med enorme rikdommer og ressurser og som en av de raskest voksende økonomier i verden, fremdeles er fattig? Gunstige skatteavtaler for norske og internasjonale bedrifter kommer ugunstig ut for utviklingsland som taper skatteinntekter. Internasjonale selskaper tyr til såkalte skatteparadis, som Mauritius, der også Norfund har kanaliserert sine investeringer, sier Midtgaard.
Norfunds bruk av skatteparadis ble kritisert etter at Kapitalfluktutvalget i 2009 anbefalte å utvise forsiktighet i praksisen. I 2011 investerte fondet 1.8 milliarder norske kroner gjennom skatteparadiser, fremgår det i bladet Bistandsaktuelt.
– Kritikken går på at retningslinjene er vage og praksisen skadelig for den globale økonomien, og at det gir negative signaler at Norfund som en statlig aktør legitimerer bruken av skatteparadis, sier Sigrid Klæboe Jacobsen i Tax Justice Network.
Natur vs økonomi
Investeringer gir jobber, men griper ofte inn den økologiske balansen i et sårbart landskap. Forskere i naturforvalting mener norske interesser ikke arbeider godt nok for å beskytte naturen.
Prosjekter fra de siste årene som ble støttet gjennom NORAD og Norfund, har bidratt til eller kunne skapt miljøkatastrofer fordi det manglet lokale kunnskaper eller grundige undersøkelser ifølge Midtgaard. NORAD, direktoratet for utviklingssamarbeid gir bistand og etableringsstøtte til norske bedrifter, utvikling av infrastruktur og utforming offentlige administrative tjenester.
– I 2009 investerte Norfund 60 millioner norske kroner i et prosjekt i Kilombero dalen der norsk kunstgjødsel (Yara) ble benyttet. Her ble risavlingene halvert i løpet av tre-fire år, fra 60 000 til 30 000 tonn. I tillegg ble ca 15 000 bønder, som med familier utgjør ca 100 000 mennesker, sendt ut av området. På sikt vil jordsmonnet bli utarmet på grunn av kunstgjødselen og utvasking. Men prosjektet presenteres som en suksesshistorie på den norske ambassadens nettsider med ”we feed Africa”, og at en arbeidsløshet på 100 prosent ble avskaffet gjennom prosjektet. Dette er en ren fordreining av situasjonen. Faktisk har avlingen blitt halvert og tusenvis av mennesker har mistet sitt levebrød, forklarer Midtgaard.
Nær en miljøkatastrofe
En miljøkatastrofe ble avverget da det svenske selskapet SEKAB ønsket å investere i miljøbensin for eget marked. Planen var ifølge Midtgaard å hogge opp mot fire millioner dekar skog for å lage en enorm sukkerrørsplantasje til å produsere etanol. Etanol i bensin skulle bidra til et bedre miljøregnskap i Sverige.
– Svenske myndigheter ville satse én milliard svenske kroner til prosjektet. I tillegg skulle bedriften ta vann fra de to største elvene i Tanzania, og bruke norsk produsert kunstgjødsel (Yara) og pesticider. Prosjektet ble støttet av NORAD. Her ble det laget en økologisk evaluering. Konklusjonen var at hvis planen ble gjennomført, ville det bety en miljøkatastrofe og gitt 270 ganger mer CO2-utslipp ved å hugge skogen, bruke store maskiner og transport til Sverige for å gjøre nordboere miljøvennlige, enn ved å bruke fossilt brensel alene.
Gjennom en artikkel i et akademisk tidsskrift og internasjonale kanaler, fikk forskerne gjort den svenske staten oppmerksom på problemene. Svenskene trakk seg ut og selskapet gikk konkurs.
– At NORAD støttet dette gjennom å tilpasse regelverket, er betenkelig og uetisk, sier Midtgaard.
– Bidro med verktøy
Ivar Jørgensen i NORAD var ambassaderåd for klima og miljø i Tanzania i 2007-2011, og kjenner godt til de norske bidragene innen fagområdet. Han forteller at Norge på forespørsel fra Tanzania har støttet utvikling av en policy og reguleringsmekanismer for bioenergi for å gjøre det lettere å styre industrien på en bærekraftig måte.
– Myndighetene i Tanzania så et stort potensial for flere investorer og ønsket å legge til rette for produksjon av bioenergi, men de så også risikoelementene. Norge bidro til å lage en politikk for å regulere arealene per investor. Det ble anbefalt maksimum 20 000 dekar per investor. Jeg antar at tallet fire millioner dekar viser til et scenario for maksimal utvikling. Norge har ikke noen rolle i å bestemme hvor mye Tanzania skal tillate av slik utvikling, men vi har bidratt til at de har et verktøy for å styre utviklingen, sier Jørgensen.
Savner etikkdebatt
– Diskusjonen om u-hjelp eller ikke er et sidespor, for u-hjelpen fungerer ofte som en indirekte støtte til våre bedrifter. Jeg er ikke imot bistand, men vi må få fokus på etikk og klare etiske retningslinjer som stopper virksomhet som går i mot vanlig norsk praksis og etikk, sier Midtgaard.
