Foto: Norske Samers Riksforbund
- Eventyrlige Leila - 08.09.2013
- – Niqabforbud strider med menneskerettighetene - 03.09.2013
- Assad kapret kremjobben - 31.08.2013
Beatrice Halsaa, professor ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, har dokumentert og analysert mobiliseringen og dannelsen av de to første minoritetsorganisasjonene i Norge: Den samiske kvinneorganisasjonen Sáráhkká og organisasjonen for innvandrerkvinner, Foreign Women’s Group (FWG), nå MiRA-senteret. Til Kilden – informasjonssenter for kjønnsforskning, forteller hun at da samiske kvinner sto i fare for å miste sin tradisjonelle rett til å eie egne reinsdyr, mobiliserte de seg. For innvandrerkvinnene var kampen mot rasisme viktig for mobiliseringen.
Feminisme vs minoritetskamp
Et fellestrekk for både samiske kvinner og FWG, er at de stod sammen med mennene i politiske kamper mot negative sider ved det norske majoritetssamfunnet. De samiske kvinneaktivistene jobbet for å styrke samenes rettigheter som urfolk, mens innvandrerorganisasjonen prioriterte den antirasistiske kampen. Dette foregikk parallelt med deres kvinnekamp, hvor de de samiske kvinnene kjempet for deres rett til et selvstendig næringsgrunnlag, og derav økonomiske og sosiale rettigheter. Mens innvandrerkvinnene kjempet for deres rett til å få selvstendig oppholdstillatelse.
Til Kilden forteller Halsaa at det derimot var et veiskille mellom minoritetsgruppene. Ettersom samerettskampen vant fram og samene fikk sine egne institusjoner, har den samiske kvinneorganisasjonen også rettet offentlig kritikk mot samiske menn. Dette har ikke vært tilfellet hos innvandrerkvinnene.
Samer og nasjonale minoriteter får offentlig støtte for å bevare sin særegne kultur, mens innvandrere skal integreres.
– For innvandrerkvinnene har det vært vanskeligere å kritisere innvandrermenn, i alle fall utad, fordi kampen mot rasisme har hatt så lite gjennomslag i den norske offentligheten.
– Hvorfor var det vanskeligere for innvandrerkvinnene å kritisere innvandrermenn?
– Jeg tror at FWG var mer sårbare, fordi det var mindre forståelse for og oppslutning om den antirasistiske kritikken i Norge, enn det var for samenes kamp for rettigheter. I en sårbar situasjon er det alltid vanskelig å reise intern kritikk i det offentlige rom, sier Halsaa til Utrop.
Ulike premisser
Ifølge professoren hadde de to organisasjonene ulike mulighetsbetingelser, og dermed ulikt handlerom. Overfor Utrop utdyper hun disse to faglige begrepene og sier at de viser til at frivillige organisasjoners muligheter til å handle ikke bare avhenger av kjennetegn ved organisasjonen selv, som antall medlemmer og lederskap, men også av de politiske rammebetingelsene.
– De spenner fra de helt generelle betingelsene som ytringsfrihet til de mer konkrete, slik som politisk anerkjennelse for den rollen se spiller, i hvilken grad de blit invitert til å delta når politikk skal utformes og om de får økonomisk støtte fra myndighetene.
Rettighetshierarki
Halsaa viser også til at det har utviklet seg et nivåforskjell mellom oppnådde rettigheter for disse minoritetsgruppene. Hun peker til en annen forskning som viser at det har dannet seg et rettighetshierarki i norsk minoritetspolitikk. Faguttrykket ”rettighetshierarki” er hentet fra sluttboka til Makt- og demokratiutredningen og dreier seg om formelle rettigheter. For eksempel fikk samene anerkjennelse som urbefolkning og dermed et sterkere formelt vern av sitt språk, kultur og mer, som også har blitt grunnlovsfestet, enn de rettigheter innvandrere har fått som innvandrere.
– Samene og innvandrergrupper har hatt helt ulikt utgangspunkt for å stille krav. Samene har for eksempel egne politiske institusjoner knyttet til sametinget og grunnlovfestete rettigheter, sier Halsaa til Utrop.
Til Kilden sier hun at dette innebærer at samer og nasjonale minoriteter får offentlig støtte for å bevare sin særegne kultur, mens innvandrere skal integreres og får mindre spesifikk støtte til å bevare sine kulturer.
