– Religionsutøvelse i sykehus er en menneskerett

Av
Claudio Castello
-
En buddhistmunk i samtale med en buddhistisk pasient. OUS` pilotprosjekt med flerreligiøse og flerspråklige samtalepartnere får godt skussmål i Stålsettutvalgets utredning.
Foto: Ivan Tostrup
I år bevilget Kulturdepartementet 500 000 kr til livssynsminoriteter ved Oslo Universitetssykehus (OUS). Prosjektet beskrives sålangt som velfungerende.
Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)

Tilbudet om samtalepartnere er et supplement til sykehusprestene. Pilotprosjektet ”Tros- og livssynsbetjening for pasienter og pårørende på sykehus”, ble startet av OUS og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) i 2011, for å tilby et likeverdig tilbud til pasienter og pårørende som identifiserer seg med andre tros – eller livssynssamfunn.

– Et ressursteam med sjelesørgere og samtalepartnere fra ulike religioner og livssyn ble kurset ved Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo. Gjennom dette kurset og ved faglig oppfølging i ettertid, er samtalepartnerne forberedt på de utfordringer de kan møte i dialog med pasienter og pårørende, skriver sykehuset i en pressemelding.

Flerreligiøst og flerspråklig
Samtalepartnere i ressursteamet er bredt sammensatt og representerer Baháí-samfunnet, muslimer, Humanetisk forbund, baptistene, katolikkene, Den evangelisk-lutherske frikirke, Kristensamfunnet, Metodistkirken, hinduene, sikhene, buddhistene og kvekerne.

Samtalepartnerne kan tilby sine tjenester på engelsk, arabisk, urdu, punjabi, berbisk, tamilsk, vietnamesisk, fransk, japansk og hindi avhengig av tros- eller livssynstilknytning. Fra januar 2012 har samtalepartnere vært tilgjengelige for pasienter ved OUS som ønsker besøk.

Prosjektet blir også omtalt i Stålsettutvalgets utredning med anbefaling om felles tros- og livssynstjeneste i følgende ordelag:

– Å kunne praktisere tro eller livssyn på sykehus er en menneskerett. På de aller fleste sykehus i Norge er det prestetjenesten som legger til rette for dette, enten ved å betjene pasienter og pårørendes ulike behov eller henvise til andre tros- og livssynsledere som kan gjøre dette. I takt med det økte tros- og livssynsmangfoldet i Norge utfordres måten dette er blitt gjort på til nå. Ikke med et krav om at prestetjenesten skal legges ned, men at det legges bedre til rette for andre pasienter og pårørendes behov for samtalepartnere eller sjelesørgere fra egen tros- eller livssynstradisjon.

 

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER