Foto: Intisar Mohammed
- Eventyrlige Leila - 08.09.2013
- – Niqabforbud strider med menneskerettighetene - 03.09.2013
- Assad kapret kremjobben - 31.08.2013
– Den påfølgende debatten i Oslo kommune viser at våre bekymringer var berettigede, sier Johannes F. Nilsen til Utrop, som til daglig jobber for Nasjonal Institusjon for menneskerettigheter (NI) og som er for tiden tilknyttet Norsk senter for menneskerettigheter (SMR).
Debatten han viser til er Oslo Aps forslag om å innføre lokale forbud mot tigging i Oslo kommune, som er så omfattende at det i praksis vil kunne innebære et nær totalt forbud mot tigging i Oslo. Nilsen forteller at bakgrunnen for dette forslaget er Justis- og beredskapsdepartementet sitt forslag om å endre politiloven §14. Den foreslåtte endringen innebærer at regjeringen ønsker å innføre adgang til å pålegge meldeplikt for pengeinnsamling og til å sette vilkår med hensyn til tid og sted for slik aktivitet.
– NI ønsker å gjøre oppmerksom på at mens mindre reguleringer av tigging kan være akseptabelt i menneskerettslig sammenheng, vil et totalforbud – eller noe som i praksis tilsvarer et totalforbud – trolig være i strid med retten til ytringsfrihet, påpeker Nilsen overfor Utrop.
Anbefaler å finne en bedre løsning
Nilsen og NI ser også med sterk bekymring på trenden mot å kriminalisere opphold i det offentlige rom. De viser til Oslo kommunes endring av politivedtektene, for å utvide et allerede strengt forbud mot å overnatte utendørs i tettbygde strøk i Oslo:
– NI mener for det første at endringen kan være i strid med diskrimineringsforbudet i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 26, fordi det i uforholdsmessig grad rammer fattige generelt, og romfolket spesielt, sier han.
I en høringsuttalelse NI sendte til Oslo kommune 15. februar i forbindelse med endringer i Oslo kommunes politivedtekter §§2-1 og 2-2, skriver de også at forslaget er problematisk i lys av retten til bevegelsesfrihet som er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2. NI uttaler blant annet at et totalforbud ikke er et proporsjonalt tiltak for opprettholdelse av ro og orden. I stedet anbefaler NI kommunale og statlige myndigheter om å samarbeide for å finne en bedre løsning på problemer knyttet til fattige, tilreisende EØS-borgere. Men samtidig understreker Nilsen at NI har forståelse for at den økte tilstrømmingen av fattige EØS-borgere er utfordrende for Oslo-politiet og kommunale myndigheter.
– Vi anerkjenner behovet for å gjøre noe med situasjonen. Det er svært uheldig at folk i Norge av ulike grunner ser seg nødt til å overnatte utendørs. Et forbud mot å sove utendørs har imidlertid ingen berettigelse når det ikke tilbys alternativer, understreker Nilsen og legger til:
– Vi vil oppfordre regjeringen til å vurdere om kommunene har adgang til å fastsette så vidtgående begrensninger i bruk av offentlig rom.
Sosialpolitiske fremfor justispolitiske tiltak
– Det er bekymringsfullt at regjeringen per i dag ikke synes å ha noen plan for hvordan situasjonen med økt tilstrømming av fattige EØS-borgere skal håndteres, skriver NI i høringsuttalelsen til Oslo kommune.
Gitt fjorårets hendelser i Oslo mener NI det er behov for at det klargjøres hvilke departementer som har et ansvar for dette, og at myndighetene i stedet må vurdere mer konstruktive tiltak.
– Fattigdom kan ikke bekjempes med forbud og sanksjoner, men med praktiske og sosiale tiltak lokalt, nasjonalt og i samarbeid med andre europeiske land, understreker Nilsen.
Hvilke sosiale tiltak man bør satse på er det som i virkeligheten er det interessante, og som er politikernes vanskeligste oppgave, mener Nilsen.
– For oss i NI er det naturlig å holde fokus på tiltak som ivaretar menneskers basale behov, slik som do- og dusjmuligheter, et sted å sove og grunnleggende helsetjenester. Slike enkle tiltak ville være i tråd med prinsippet om at alle mennesker har en iboende verdighet, uansett hvilken etnisk tilhørighet de måtte ha. Slike tiltak ville dessuten kunne dempe det dels høye konfliktnivået mellom fattige rom og befolkningen for øvrig, sier han til Utrop.
Han mener det er viktig å understreke at utfordringene disse fattige europeerne har som utgangspunkt er hjemstatens ansvar. Men det er like viktig å ikke tape av syne at det er tale om en felles europeisk utfordring som følge av langvarig og systematisk diskriminering av en folkegruppe, hvor heller ikke Norge kan påberope seg å være uskyldig.
– Situasjonen synes å kreve en satsning på både langsiktige, strukturelle endringer, og tiltak av midlertidig art. Istedet for moralsk panikk, burde norske myndigheter erkjenne at de kan ha en konstruktiv rolle å spille.
