- Ny, kald vinter i flyktningleiren - 03.01.2022
- Ny arena for kunnskap om flukt - 22.10.2021
- KIRA på flere språk - 21.09.2021
I en kronikk i Aftenposten skriver flere av medlemmene i Helsedirektoratets fagråd for innvandrerhelse at Covid-19 pandemien belyser at vi er avhengige av hverandres gode helse. Smitte blant deler av befolkningen får konsekvenser for hele befolkningen.
– Det er en stor utfordring at mye kommer som enkelt-tiltak, og gjerne fra sentralt hold, som vi så tidlig under Covid-19 pandemien når det gjelder informasjon. Det er ikke nok å bare oversette informasjon til ulike språk. Man må jo også nå de det gjelder. Informasjonen må bli lest av de det gjelder, og ikke minst bli forstått og tatt opp. Utfordringen er gjerne at man tidligere ikke har vært nok i dialog med dem informasjonen gjelder, sier Sameer Bhargava, som er seksjonsoverlege på kreftseksjonen ved Bærum sykehus, postdoc ved Kreftregisteret og medlem i Helsedirektoratets fagråd for innvandrerhelse.
Sameer Bhargava mener erfaringer med kommunikasjon, som er gjort under pandemien har stor overføringsverdi til andre felt som gjelder innvandrerhelse.
– Erfaringer som er gjort på kommunikasjon er viktige å ta med videre, som at man nå bruker representanter fra innvandrermiljøene til å formidle, at man samarbeider om oversettelse og oppsøkende virksomhet. Hvis man framover bruker samme måter å kommunisere på, tror jeg man vil nå mange flere, enn måten man kommuniserte på for ett år siden. Dette gjelder jo ikke bare innvandrere, men også andre som strever med å forstå helseinformasjon, legger han til.
Strategien ble ikke videreført
Nasjonal strategi for innvandrerhelse gjaldt for perioden 2013-2017 og ble ikke fornyet.
– Arbeidet ble evaluert og det var en rekke tiltak som ble anbefalt å fortsette med. Blant annet var det foreslått å lage en handlingsplan som skulle gå på tvers av alle departementene, og der innvandrerhelse var ivaretatt, sier Bhargava.
Fagrådet skal gi råd til Helsedirektoratet i arbeidet med god helse og likeverdige helse- og omsorgstjenester til innvandrerbefolkningen. Med innvandrerhelse menes helserelaterte utfordringer som innvandrere opplever, og som skiller seg fra problemstillinger i majoritetsbefolkningen.
– Vi ser at det er helseforskjeller mellom innvandrergrupper og norskfødte. Eksempel på dette er at i enkelte innvandrergrupper er det flere som har sukkersyke enn norskfødte. Et annet eksempel er at det i noen innvandrergrupper er flere som røyker enn norskfødte.
Fagrådet hevder at fraværet av en egen strategi for innvandrerhelse har ført til mindre oppmerksomhet overfor denne gruppen. Medlemmene skriver i kronikken at innvandreres behov synliggjøres i mindre grad nå enn før, når helsepolitikk utformes.
Bhargava mener dette er uheldig og at det fortsatt er behov for en egen helsestrategi overfor innvandrerbefolkningen, selv om målet på sikt er at innvandrernes behov er en integrert del av felles strategier. Han understreker at innvandrerbefolkningen er sammensatt og at det er store forskjeller innad blant innvandrere.
– Men noen sykdommer har høyere andel i innvandrerbefolkningen. Blant annet er det innvandrergrupper som har mer lungekreft, brystkreft eller magekreft enn norskfødte. Hvis det blir systematiske forskjeller mellom grupper, er dette alvorlig. Det kan igjen føre til forskjeller i overlevelse, sier Bhargava.
Litt av tanken bak kronikken er at i utgangspunktet skal man ikke trenge egne strategier, og at den informasjonen som skal sendes ut og den måten man kommuniserer den på, skal nå alle. Med et enkelt språk skal den kunne leses av alle.
Men der er vi ikke nå, og derfor trengs en egen strategi i en overgangsfase, inntil man har overordnede strategier.
– Det er viktig fordi det er forskjeller mellom grupper. Så lenge man ikke vet nok om hva som ligger bak, må man både ha forskning på det og en strategi for å prøve å forhindre det, avslutter Sameer Bhargava.
For lite bruk av tolk
– Særlig i starten på pandemien erfarte vi at en del pasienter og pårørende ikke fikk tilrettelagt tilbud om tolk i kommunikasjon med helsepersonell. Tolker på sin side opplevde å få mye færre oppdrag, eller at oppdrag ble avbestilt, skriver Hege Linnestad, som er leder for Helsedirektoratets fagråd for innvandrerhelse og seniorrådgiver på Akershus universitetssykehus HF.
Hun forteller at fokus på bruk av kvalifisert tolk er bedret etter hvert, når man fikk mer oversikt over situasjonen. Kvalifisert tolk er viktig for å sikre at pasienter med begrensede norskkunnskaper får likeverdige behandling og oppfølging.
– Å styrke helsepersonells kompetanse innen innvandrerhelse og flerkulturell kommunikasjon er en vedvarende oppgave og her gjenstår mye arbeid. Styrking av fagområdene migrasjonshelse og kulturforståelse må vies enda mer oppmerksomhet i grunnutdanningene. Kompetansen innad i helsetjenesten og blant ledere må styrkes, slik at man når alle, skriver Linnestad.
Linnestad viser til at noe som er poengtert gjentatte ganger av Fagrådet for innvandrerhelse, og som i stor grad har blitt synliggjort under pandemien, er å jobbe med en helhetlig beredskapsplan. Denne må være klar når neste pandemi eller krise oppstår, og den må være spisset inn mot å nå og ivareta innvandrergrupper, med kontaktinformasjon til aktuelle lokale organisasjoner og «ambassadører» som kan bidra, i tillegg til nasjonale myndigheter, skriver hun.
Med utgangspunkt i evalueringen i 2017 tok Helsedirektoratet til orde for at satsingen på innvandrerhelse ble videreført gjennom en handlingsplan, som skulle omfatte alle innvandrere. Den skulle inkluderer arbeidsinnvandrere, asylsøkere og personer uten lovlig opphold. En slik plan har ikke blitt laget ennå, ifølge fagrådet for innvandrerhelse.
Bergensdeklarasjonen
På en konferanse i Bergen i 2018 var 200 fagfolk innen helsesektoren samlet, og temaet var Migrasjonshelse. Fra denne konferansen kom en deklarasjon, med en rekke råd om tiltak.
Blant annet:
– Behovet for dialog og å lytte til hverandres budskap og erfaringer.
– Behovet for å dele og spre anvendbar og oppdatert informasjon som kan brukes til å forbedre helsetilbudet til alle, inkludert innvandrere.
– Behovet for å behandle årsaker til ulikhet i helse og helsetjenestebehov identifisert av brukere.
FAKTA
Målområdene som er skissert i strategien fra 2013-2017:
• Helsepersonell på alle nivåer skal ha kunnskap om ulike innvandrergruppers
sykdomsforekomst og om kulturelle utfordringer knyttet til å sikre innvandrere en
likeverdig helse- og omsorgstjeneste.
• Helsepersonell på alle nivåer skal tilrettelegge for god kommunikasjon med
pasienter med ulik språklig bakgrunn. Dette forutsetter blant annet å ha oversikt
over tolkebehov og benytte kvalifiserte tolker.
• Helse- og omsorgstjenestene skal ha tilgang til oppdatert kunnskap om
innvandreres helse og bruk av helsetjenester og benytte kunnskapen i utviklingen
av tjenestene.
Kilde: Evaluering av Nasjonal strategi om innvandreres helse 2013-2017
