Foto: Sonja Balci
Hilde Fiva Buzungu er statsautorisert tolk og har jobbet for Nav, barnevernet, politiet, helsevesenet og for domstoler. Hun forsker på bruken av tolk i møter mellom minoritetsspråklige og Nav i sin kommende avhandling.
Ukvalifiserte tolkere
– Nasjonale retningslinjer sier at du alltid skal bruke kvalifisert tolk som er oppført i nasjonalt tolkeregister, men så har lokale Nav-kontorer egne retningslinjer som sier «når du trenger tolk, skal du ringe dette telefonnummeret til dette byrået», sier Buzungu til OsloMet.
Dermed ble de ansatte ifølge forskeren nødt til å finne ut om tolken var kvalifisert på egenhånd.
– Det kan ikke være slik at dette skal være overlatt til hver enkelt ansatt. Noen høyere opp må følge opp og sjekke at tolkene som brukes har de nødvendige kvalifikasjonene, sier Buzungu videre.
Sosialarbeiderne i Nav må selv vurdere om brukeren har god nok norsk til å gjennomføre en samtale på norsk eller om tolk er nødvendig. Buzungu påpeker at sosialarbeiderne i Nav ikke har retningslinjer for hvordan de skal vurdere språkkompetanse.
– De gangene de hadde tolk på Nav-kontorene, var det oftest personer helt uten tolkefaglige kvalifikasjoner, autorisasjon eller utdanning, opplyser Buzungu.
Familiemedlem som tolk
Buzungu beskriver også bruken av familiemedlemmer som tolk som problematisk.
– Bruk av familiemedlemmer til tolking skjer både i barnevernet og i Nav. Og i sykehus. Nå er det forbud mot å bruke personer under 18 år til tolking i offentlig tjenesteyting, men det skjer fremdeles, sier hun.
Fra tid til annen brukes ektefeller til tolkingen.
– Det kan være at ektefellen får vite ting som ikke blir oversatt til brukeren, og Nav etterpå mener at de har informert som de skal. Dette er noe av det som skal bli forbudt når tolkeloven kommer, sier hun.
Bruk av familiemedlemmer hindrer også direkte kontakt med velferdsstaten.
Regelverket blir ikke fulgt
En ny tolkelov er på vei og vil stille strengere krav til tolker som brukes i det offentlige.
– Nav sine egne retningslinjer er allerede langt på vei i tråd med den nye tolkeloven, men det er forskjell på regler og realiteter, sier Buzungu.
Hun er usikker på om loven vil ha noen særlig innvirkning på praksisen slik den er i dag.
– Det er kjempefint å ha en lov, men om ingen offentlige virksomheter følger den, gjør det ikke så stor forskjell. Vi må se på den loven som en start og ikke som en målstrek, sier hun.
– Vi tar det på alvor
Seniorrådgiver i Arbeids- og velferdsdirektoratet Elisabeth Sevatdal Øygard sier til OsloMet han er kjent med at NAV, som andre offentlige instanser, har et underforbruk av tolk.
– Dette er noe vi tar på alvor og ønsker å gjøre noe med, svarer Sevatdal Øygard.
Som følge av dette har det blitt utarbeidet egne retningslinjer.
– For å motvirke underforbruket har det blitt utarbeidet egne retningslinjer for bruk og bestilling av språktolk i Arbeids- og velferdsetaten. Som det presiseres av forskeren, hjelper det ikke å ha gode retningslinjer dersom de ansatte ikke kjenner til disse. Vi har derfor valgt å gjøre dette til tema i mål- og disponeringbrevet til fylkene, sier Øygard.
I brevet Øygard nevner står det at alle brukere har rett til å få vurdert om de trenger språktolk i en veiledningssamtale med NAV. “For brukere med innvandrerbakgrunn som ikke behersker norsk godt nok, må dette bli ivaretatt gjennom bruk av kvalifisert språktolk. Fylkene må følge opp at alle kontor er kjent med retningslinjene for bruk og bestilling av språktolk i Arbeids- og velferdsetaten og at NAV-kontorene har oppmerksomhet på dette.”
