Foto: Leo Fung
I en kronikk i dagens Klassekampen skriver forskerne Jon Horgen Friber, Ann Britt Djuve og Olav Elgvin at arbeidsinnvandrere er kraftig overrepresentert balnt ledige og mottakere av dagpenger. Mange i Navs førstelinjetjeneste frykter at dette er første skritt på veien mot varig utstøting, advarer de tre forskerne, alle tilknyttet Fafo.
I debatten om innvandring er lønnsomt for staten eller trussel mot velferdsstaten i fremtiden har mange debattanter trukket fram arbeidsinnvandrerne som en faktor som bidrar positivt til statsfinansene. Arbeidsinnvandrerne kommer raskt inn i jobb og staten har ikke hatt utgifter med å gi dem skolegang, har vært argumentet. Når Fafo i dag arrangerer seminar om arbeidsinnvandring er tonen imidlertid noe forandret.
Stenges ute
De tre forskerne trekker fram tre forklaringer på at arbeidsinnvandrerene faller ut av arbeidslivet og alle har mer å gjøre med de jobbene arbeidsinnvandrene tilbys enn med egenskaper ved arbeidsinnvandrene selv, mener forskerne:
Dersom en ny regjering skulle gå inn for å reversere sentrale tiltak mot sosial dumping kan vi stå overfor ikke bare økte ulikheter i arbeidsmarkedet, men også økte utgifter på velfersbudsjettene.
For det første rekrutteres arbeidsinnvandrere oftere til såkalte fleksible jobber i utkanten av arbeidsmarkedet. For det andre har de dårligere språkkunnskaper og er mer isolert på arbeidsplassen. For det tredje påvirkes arbeidsinnvandrere, som alle andre, av “de stigende forventningers misnøye”, mener forskerne. Det vil si at etter hvert som forventningene og misnøyen stiger, øker også sannsynligheten for en å ende i Nav-køen. Manglende anerkjennelse av innvandrernes kompetanse henger dermed også sammen med velferdsavhengighet, skriver forskerne. De avslutter med en advarsel i retning dem som nå sitter og forhandler om ny norsk regjering.
– Med det kommende regjeringsskiftet er det knytttet en viss spenning til arbeidslivspolitikken. Dersom en ny regjering skulle gå inn for å reversere sentrale tiltak mot sosial dumping kan vi stå overfor ikke bare økte ulikheter i arbeidsmarkedet, men også økte utgifter på velferdsbudsjettene.
