Foto: Tommaso Della Longa/Italian Red Cross
- Forsvareren til Manshaus reagerer på tidsbruk - 21.11.2024
- Eksperter: Breivik er ikke psykisk syk - 21.11.2024
- Titusener i protest til støtte for urfolket på New Zealand - 20.11.2024
Da bølgene slo over den grå gummibåten med over 100 afrikanere på vei fra Libya til Europa 21. april, ringte de et nødnummer for migranter. I flere oppringninger til alarmtelefonen, forklarte passasjerene at båten hadde gått tom for drivstoff mens de prøvde å krysse Middelhavet. Båten ble fylt av vann, og det var i ferd med å bryte ut full panikk om bord.
I den andre enden av linjen forsøkte aktivister å berolige passasjerene. Samtidig videreformidlet de båtens GPS-koordinater til italienske, maltesiske og libyske myndigheter og senere til Frontex, EUs grense- og kystvaktbyrå. Håpet var at det kunne sette i gang en redningsaksjon – slik internasjonal sjørett krever.
Nyhetsbyrået Aps analyse av logger og epostmeldinger fra Alarm Phone og hjelpeorganisasjonen SOS Mediterranée, samt rapporter fra den libyske kystvakten, viser at responsen var dårlig. De nasjonale myndighetene som ble kontaktet, svarte seint, utilstrekkelig eller ikke i det hele tatt på bønnene om hjelp.
Det er det dødeligste forliset i Middelhavet hittil i år. Siden 2014 har over 20.000 migranter og flyktninger omkommet her.
Forliset i april har igjen satt søkelyset på Europas manglende handlekraft og fornyet beskyldningene om at europeiske land faktisk ikke alltid gir den hjelpen de skal til migranter i havsnød.
Menneskerettsgrupper, FN og internasjonale folkerettseksperter mener at europeiske land for ofte ignorerer sine internasjonale forpliktelser om å redde migranter til sjøs.
Europeiske nasjoner redder selvfølgelig fortsatt og rutinemessig migranter i nød. Bare siden 21. april har for eksempel den italienske kystvakten og marinen reddet minst 149 mennesker.
Dagen etter forliset fortalte talsmann for kystvakten, Masoud Ibrahim Masoud, at de hadde funnet 106 overlevende og to døde fra to andre båter.
På grunn av det dårlige været og helsetilstanden til de som allerede var blitt funnet, måtte de vende tilbake til havn før de kunne gå ut etter den tredje båten. Masoud forteller at støtten fra EU var utilstrekkelig.
– Frontex gjorde nøyaktig hva vi måtte gjøre og mer til, sa talsmann Chris Borowski til AP 24. april.
– Vi varslet nasjonale redningssentre, vi sendte et mayday-anrop til ethvert fartøy i området, og vi ble der så lenge vi kunne, opplyste han.
Men ifølge SOS Mediterranée ble denne maydaymeldingen sendt over ni timer etter at italienske, maltesiske og libyske myndigheter først ble varslet.
Det er uklart hvorfor disse ikke varslet fartøyer i regionen tidligere.
Frontex mener menneskesmuglerne og dårlig vær er årsaken til at de 130 menneskene døde. Natt til 21. april var bølgehøyden 2 til 3 meter.
Juridiske eksperter mener imidlertid at selv om en båt i nød kan være i et lands søk- og redningssone i internasjonalt farvann, fritar det ikke andre myndigheter for ansvar.
– Det kan være snakk om en forsømmelse eller et brudd på forpliktelsene i folkeretten, mener Violeta Moreno-Lax, grunnlegger av immigrasjonslovprogrammet ved Queen Mary University i London.
Frontex sier at den aktuelle granskingen av hendelsen gir en feilaktig fremstilling av byråets rolle i Middelhavet.
– Når et Frontex-fly oppdager en båt i nød, varsler vi umiddelbart de nasjonale redningssentrene i regionen: Italia, Malta, Libya og Tunisia. Frontex koordinerer ikke søk og redningsaksjoner, uttaler Frontex.
Ingen av de omkomne etter båtforliset 21. april ble plukket opp fra havet. Ocean Viking måtte ta det vanskelige valget om ikke hente noen døde, fordi de hadde fått et nytt redningsoppdrag. Båten reddet da også 236 mennesker.
