Litauere og polakker mener seg utsatt for lønnsdiskriminering

Fafo-undersøkelsen Arbeids- og levekår for bosatte arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen er den aller første spørreundersøkelsen blant bosatte arbeidsinnvandrere i Norge.

Til sammen er 1000 polske og litauiske arbeidstakere blitt spurt om arbeids- og levekår. Flertallet av dem har bodd i Norge i en årrekke, er fast ansatt og i liten grad utsatt for dårlig behandling på jobb.

69 prosent av de spurte er menn og 31 prosent kvinner. Flertallet er mellom 30 og 50 år. Rundt 70 prosent har tilbrakt minst ti år i Norge.

Flesteparten av arbeidsinnvandrerne jobber i bygg og anlegg, industri og transport og lager. Så følger helse og omsorg, renhold og hotell og restaurant.

Samtidig er arbeidsinnvandrerne konsentrert i bestemte deler av arbeidsmarkedet, har lavere inntekt enn gjennomsnittet av norske lønnstakere og eier i mindre grad sin egen bolig.

Lønnsdiskriminering innen bygg og anlegg

Et av funnene viser at 37 prosent av arbeidstakerne fra Polen og 24 prosent av de litauiske innenfor bygg og anlegg mener at de tjener mindre enn en norsk person i samme jobb.

– Også de med inntekt under 300 000 kroner i året føler seg i større grad lønnsdiskriminert enn totalen, som viser at 26 prosent av de polske og 15 prosent av de litauiske mener at de tjener mindre enn en norsk person i samme jobb, viser rapporten.

Opptil ni av ti har aldri opplevd å bli utsatt for såkalt lønnstyveri. Igjen skiller bygg og anlegg seg ut.

– Arbeidstakere i bygg og anlegg, i tillegg til de dårligst betalte, har vært mest utsatt for dette. For eksempel har 18 prosent av litauerne med mindre enn 300 000 kroner i inntekt erfart å ikke få betalt for arbeidet. Det er ytterst få som har måttet betale tilbake deler av lønna. Nesten én av ti har opplevd å måtte utføre farlig arbeid mot sin vilje.

Færre polakker organisert

Arbeidsinnvandrerne har lavere organisasjonsgrad enn andre arbeidstakere i Norge.

– Landbakgrunn ser ikke ut til å ha noen innvirkning på om arbeidstakerne er medlem i en fagforening. Kvinnene er i større grad enn mennene organiserte. Særlig blant de polske er det en stor andel som svarer at det ikke finnes noen fagforening på jobben, 33 prosent.

Litauiske og polske arbeidere sees på som fleksibelt arbeidskraft.

– Arbeidsinnvandrerne blir ofte betraktet som en fleksibel buffer, med løsere tilknytning til arbeidsstedet, og er mye brukt i bransjer med store svingninger i arbeidskraftbehovet. Ifølge våre tall er imidlertid bildet annerledes for de bosatte: Åtte av ti av de polske og nær ni av ti litauere er fast ansatt på heltid. De har stort sett skriftlige arbeidsavtaler.

– Viktig at flertallet klarer seg

Line Eldring, avdelingsleder i Fellesforbundet, jobbet selv i Fafo sist gang instituttet gjorde en undersøkelse blant arbeidsinnvandrere, og har sittet i en referansegruppe for denne undersøkelsen.

– Her har det vært spesielt å ha en undersøkelse blant bosatte. I de tidligere undersøkelsene var det kun polakker som ble intervjuet, hvor flesteparten var ikke-bofaste eller nyankommet til Norge. Årets undersøkelse ble gjennomført med intervjuer på litauisk og polsk, og utvalgsmetodikken skiller seg fra forrige.

Eldring ser det som interessant hvordan det går med bosatte arbeidsinnvandrere.

– Vi ser at flesteparten klarer seg ganske bra, og har fast jobb. Innenfor bygg har de fleste allmenngjort minstelønn eller mer, men likevel oppgir en høy andel at de tjener mindre enn norske i samme jobb. Det kan skyldes at de har lav organiseringsgrad og sjeldnere tariffavtaler, men er uansett uakseptabelt. Ni av ti har ikke opplevd såkalt lønnstyveri. Likevel er antallet som utsettes fortsatt høyt, og vi vet at de ikke bosatte er langt mer utsatt for dette.

Ny kunnskap

Eldring hevder svarene gir forskere og politikere på feltet ny og tiltrengt kunnskap.

– Siden EU-utvidelsen har øst-europeiske arbeidsinnvandrere vært en av de voksende grupper i Norge. Vi ser nå at flere blir bofaste, men også at mange fortsatt pendler, og jobber på rene oppdrag. Litauerne har også gått “under radaren”, siden debatten om arbeidsinnvandringen fra øst ofte har handlet om polske innvandrere. Sett i forhold til folketall er det flere litauiske enn polske innvandrere i Norge.

– Ofte har man fra rødgrønn side gått ut mot bemanningsbyråer. Ser du for deg endringer ved eventuell regjeringsskifte?

– Her i Oslo har man blant annet foreslått forbud mot innleie fra bemanningsbyråer i byggebransjen. Situasjonen med omfattende useriøsitet og innleie er uholdbar. Jeg kan se for meg at man vil gå inn for klarere innstramninger enn under den sittende regjeringen, dersom situasjonen ikke bedrer seg. Lønnsforskjellene kan bli vanskeligere å få gjort noe med. Det er lov å gi folk lav lønn så lenge det ikke er under allmenngjort minstelønn, noe som understreker betydningen av organisering og tariffavtaler.

Når botiden gir mer bevissthet

Tidligere undersøkelser har vist at opplevelsen av å bli forskjellsbehandlet øker med botiden i Norge.

– Her kan man se en korrelasjon mellom botid og bevissthet rundt egne faglige rettigheter. Ofte trenger folk tid på å bli kjent i et nytt samfunn for å bli kjent med strukturene. Folk som nettopp har kommet, eller er pendlere, kan i mindre grad føle seg utsatt for lønnsdiskriminering fordi de ikke kjenner til arbeidslivsreguleringene eller fordi man vil ikke vil skape bråk og eventuelt kunne miste jobben og viktige inntekter. Samtidig ligger det også et politisk ansvar for at slike forskjeller skaper eller sementerer seg i en samfunnsklasse av underbetalte løsarbeidere fra de nyeste EU-landene.

Urovekkende funn

Sylo Taraku, Agenda-rådgiver, har i flere år tatt opp arbeidsinnvandreres situasjon. Han hevder undersøkelsen viser to urovekkende funn.

– Vi har lønnsdiskrimineringen, og det andre er at flertallet av polske arbeidsinnvandrere jobber i virksomheter uten tillitsvalgte. Det er nettopp i slike virksomheter behovet for fagorganisering er størst. I rapporten kommer det frem at «ingen har spurt» er det vanlige svaret på hvorfor organiseringen er så lav.

– Hva burde fagforeningene gjøre?

– Fagforeningene bør gjøre en bedre jobb for å rekruttere flere arbeidsinnvandrere. Det er ikke lett med tanke på språkbarrierer, men skal man unngå en segregering av arbeidslivet i A- og B-lag, så er man nødt til å få flere arbeidsinnvandrere til å organisere seg.

Også språkopplæring i arbeidsplassene er et viktig tiltak, hevder Taraku.

– Å satse på norsk-opplæring er også viktig, både for å skape sterkere fellesskap på jobben, men også for at flere skal kunne utvikle seg innenfor det norske arbeidslivet.

Grovt utnyttelse

Ida Alexandra Ryen, avdelingsleder for operativt arbeid i Hope for Justice i Norge, sier undersøkelsen er viktig for å forstå arbeids- og levevilkårene til de som har kommet til Norge for å jobbe.

– Jeg er veldig glad for at Fafo har kommet med denne rapporten. Funnene kan tyde på at det er de ikke-bosatte arbeidsinnvandrerne i Norge som er mest utsatt for dårlige vilkår. Dette samsvarer også med det vi opplever gjennom vårt arbeid.

Hope for Justice har hatt saker som omfatter det som beskrives som “grov utnyttelse”.

– Vår erfaring er at de som er utsatt for moderne slaveri, er mennesker som blir grovt utnyttet fra de kommer til Norge. Da er det å ikke kunne språket, at de ikke kjenner det norske systemet eller hvilke rettigheter de har og derfor i stor grad er avhengig av sin arbeidsgiver, faktorer som gjør dem veldig sårbare for å bli utnyttet.

Gjennomgående tema

Joachim Espe, leder i Byggearbeidernes Fagforening, har sett øst-europeiske arbeideres situasjon fra nært hold.

– Lønnsdiskriminering er et gjennomgående tema i samtalene vi har hatt med byggearbeidere som tar kontakt med oss. Fafo-undersøkelsen tar for seg bofastes arbeidsvilkår, mens vår erfaring viser at dette er en enda større utfordring hos pendlere. Vi vet jo samtidig at også fastboende uorgansierte arbeidere er lavere lønnet, forteller han.

Ofte kan arbeidsgivere ta ulike grep for å ikke betale full lønn.

– Noen ganger kan arbeidstiden føres opp slik at man for eksempel ikke får overtidsbetaling, slik organiserte arbeidstakere hadde kunnet kreve.

Løs tilknytning

For Espe er utfordringen at mange i bransjen har lav organiseringsgrad og løs tilknytning.

– Hovedutfordringen for litauiske, polske, og andre utenlandske arbeidere er at de får jobb gjennom bemanningsbyråer, slik at de fra før av har løs tilknytning til arbeidsmarkedet. Som tillitsvalgte er det viktig å få flest mulig organisert. I 2018 og 2019 fikk vi igjennom styrket stillingsvern, slik at vi kunne få mer kontroll på byråene.

For utenlandske arbeidere er det også viktig å ha tillitsvalgte med egen bakgrunn, hevder han.

– Å ha folk fra eget kulturområde, som står på for egne rettigheter er et viktig skritt for at utenlandske arbeidere skal ha rettighetene de har krav på når de jobber i Norge.