Foto: FN
- Brukte rullestol i tre uker for å forstå karakteren - 08.02.2023
- Nye regler skal hjelpe ikke-digitale bankkunder - 14.09.2022
- Produksjonsfeil på nasjonale ID-kort – leveringstiden øker - 12.09.2022
– Det er en dråpe i havet, men det er bedre enn ingenting, sier Susanna Million, initiativtakeren til innsamlingen og lederen i ungdomsforeningen i Tigrean Forening Norge. Historiene om voldshandlinger rettet mot sivilbefolkningen i Tigray har skapt dyp bekymring blant foreningens medlemmer siden krigen startet i november.
– De eldre er opptatt av diplomati og samtaler, mens vi ungdommer vil gjøre noe. Jeg klarte ikke å sitte stille og se på, forklarer Susanna. Inspirert av aktivister i Canada og Europa startet hun en pengeinnsamling på vegne av ungdomsorganisasjonen, og oppfordret samtidig folk til å gi klær, leker og bøker. Snart gikk jungeltelegrafen på sosiale medier og gavmildheten ville ingen ende ta. Resultatet ble over 100 000 kroner og 800 kilo klær, sier Million til Utrop.
Ingen enkel sak å være aktivist under korona
Det var ingen selvfølge at ungdommene kunne gjennomføre reisen for å overrekke donasjonene til flyktningene i Sudan. Myndighetenes råd har vært entydige under hele koronapandemien om at alle unødvendige reiser skal unngås.
– Men for meg var dette en livsnødvendig reise. Vi var livredde for å ta med oss smitte fra Norge til Sudan. Spesielt med tanke på de dårlig sanitærforholdene i leiren, mangelen på muligheten for å isolere seg ved et eventuelt smitteutbrudd og begrenset medisinsk hjelp. Vi var veldig bevisst på avstand, spriting av hender og bruk av munnbind. Viruset lå i bakhodet hele tiden, understreker Susanna Million. I forkant av reisen valgte ungdommene å isolere seg enda mer enn tidligere ved å unngå større folkemengder og sosiale sammenkomster. I slutten av mars måned sto et spent reisefølge på fem klare for avreise på Gardermoen flyplass. Foruten søskenparet Susanna og Pawos Million, var Danait Tedros, Merry Tewelde og Thomas Solomo også med på reisen.
Vanskelig hverdag
I Sudan gikk det fint å kjøpe et lokalt hvetemel og barnemat, men verre å få klærne og lekene gjennom tollen. Da kom aktivister fra søsterorganisasjonene de norske ungdommene til unnsetning med råd om hvordan de skulle løse konflikten, og snart kunne de sette kursen mot Tenedba i det østlige Sudan.
Tenedba huser omlag 27 000 krigsflyktninger som bor i plasttelt og er avhengige av bistand. Plasttelt gir ingen luftsirkulasjon, og det er umulig å oppholde seg i teltene på dagtid da temperaturen stiger til langt over 40 grader. Noe Pawos observerte da folk satt i skyggen utenfor teltene dagen lang.
– Det var ingenting å gjøre der, forteller han oppgitt. Ungdom ser mørkt på fremtiden når det ikke finnes jobber, studier eller muligheter for å skape noe.
Flyktningene får i dag utdelt rasjoner på korn, men er avhengig av å låne kvern av lokalbefolkningen. I bytte mot lånet er flyktningene nødt til å gi en andel av rasjonen.
Under besøket i leiren ble ungdommene bekymret over hva som kunne skje med teltene og matrasjonene under regnsesongen. I går fikk Susanna den triste beskjeden om at 90 prosent av teltene i leiren er ubrukelige. Regnet har også ødelagt maten. Mange av flyktningene går nå til fots til andre byer.
– Det haster å få på plass hus som er bygget av materialer som tåler klimaet der, sier Susanna Million. Ungdommene er godt i gang med en ny pengeinnsamling til akkurat det formålet.
Sterke inntrykk
Skildringene fra øyenvitner om militæret som skjøt på sivilbefolkningen, gjorde sterkt inntrykk på alle i reisefølget.
– Mange av de voksne gråt åpenlyst og det var ikke noe liv i øynene deres, sier Susanna. Før drev de kanskje en butikk eller kafé. Nå har de ingenting. Kvinnene fortalte om voldtekter og om gutter helt ned i fjortenårsalderen som ble registrert som mordere og satt i fengsel uten dom.
I leiren bor det også mange foreldreløse barn som enten kom bort fra foreldrene sine eller mistet foreldrene sine på flukten. En del av flyktningene klarte å få med seg disse sårbare barna med til Tenedba. Susanna, som til daglig jobber i barnehage, kom lett i kontakt med barna i leiren. Smeltet sjokolade brøt isen og ansiktene deres lyste opp ved synet av leker.
– Et slikt pusterom er viktig for barna, understreker hun. Foreldrene har ofte nok med seg selv og bearbeiding av traumer.
Til ungdom som ønsker å gjøre tilsvarende for flyktninger i andre land og konfliktområder, har Susanna og Pawos en klar oppfordring.
– Gjør det! Men sørg for å ha et godt nettverk rundt deg i Norge og området du skal til. Selv om hjelpeorganisasjonene gjør en fantastisk innsats, kan ungdom møte hverandre på en måte bistandsorganisasjonene ikke kan. Du er viktig og din innsats er betydningsfull, slår de unge aktivistene fast.
