Foto: Kristian Fabrizio Mendoza
- – Hvilken julesang liker du best? - 24.12.2018
- – Hvilket statsborgerskap ville du hatt i tillegg? - 17.12.2018
- – Skal du feire julebord i år? - 06.12.2018
– Jeg kunne aldri hentet en ektefelle fra Kurdistan. Til det er forskjellene altfor store, fastslår Gilan Omer fra sofaen i leiligheten på Valle Hovin i Oslo.
Hun og ektemannen Farid Omer er nettopp blitt ferdige med middagsmaten. Vi befinner oss i ekteparets stue og drikker te mens vi snakker om kjærlighet, kultur og ekteskap. Meningene rundt stuebordet er mange, men ekteparet kan enes om en ting: det er viktig å matche hverandre for at ekteskapet skal kunne fungere.
– Sannsynligheten for at jeg hadde truffet en jente fra hjembyen min, Zaxo, som har så stor interesse for film, er veldig liten. Gilan og jeg begynte jo å kommunisere først etter at begge fant ut om vår felles interesse for manus og kreativt arbeid bak kamera, forteller Farid, mens kona nikker.
Bildet av at innvandrere bare gifter seg arrangert, stemmer ikke med virkeligheten. Det var nok mye vanligere før.
Mindre ekteskapsinnvandring
Det norsk-kurdiske ekteparet, som har vært gift i to år, gjør som stadig flere innvandrere som vokser opp i Norge: De lar kjærligheten råde i valget av partner. Og de kjenner flere som gjør det samme.
– Bildet av at innvandrere bare gifter seg arrangert, stemmer ikke med virkeligheten. Det var nok mye vanligere før. Nå er nok flere opptatt av å finne ektefelle her i Norge, med flere felles verdier, forklarer Farid engasjert.
Og ifølge tall fra SSB har det norsk-kurdiske ekteparet et poeng: Andelen norskfødte med innvandrerforeldre mellom 18 og 23 år som henter ektefelle fra utlandet har sunket fra fire prosent i 1998 til 1,3 prosent ti år senere. I 2010 var det for eksempel bare 81 norskfødte med pakistansk innvandrerbakgrunn som hentet en ektefelle fra utlandet.
– Høyt utdannede velger fritt
Ifølge Farid og Gilan er tallene en god indikasjon på at flere er friere til å velge partner enn før, men hvorfor er det slik? Kan utdanning og botid i Norge ha noe å si? For å komme nærmere inn på svaret, tok vi turen til Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDI) for å snakke med Farrah Ghazanfar, som koordinerer kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Ghazanfar jobber aktivt med å hjelpe ofre for tvangsekteskap og mottar daglig henvendelser fra unge med innvandrerbakgrunn som står i fare for dette. Det finnes ingen tall på andelen ekteskap som har blitt gjort med tvang, imidlertid gir IMDIs tall en pekepinn på tendenser, ifølge Ghazanfar.
– Mitt inntrykk er at de med høyere utdannelse er bedre rustet til å velge ektefelle selv. Det kan være fordi de venter til de er ferdige med utdannelsen før de er gifteklare. Da er de eldre, og lar seg i mindre grad styre av foreldrenes ønsker, sier hun.
Ghazanfar tror også at foreldrene ser fordelene ved å la barna velge fritt. Som oftest velger de med
– De matcher hverandre mye mer. Også sosioøkonomisk. Par som finner hverandre i Norge, har de samme referanserammene, sier hun.
Bare i første halvdel i 2013 mottok kompetanseteamet mot tvangsekteskap 195 henvendelser, hvorav de fleste gjaldt frykt for tvangsekteskap eller gjennomført tvangsekteskap med henholdsvis 34 og 44 tilfeller, ifølge IMDIs egne tall. Den sosioøkonomiske bakgrunnen til dem som tar kontakt, finnes det ingen tall på, men Ghazanfar ser klare mønstre hos de fleste av de som tar kontakt.
– Det er som oftest ungdom med innvandrerbakgrunn over 18 år. Selv om mange kommer fra familier med kort botid i Norge, får vi også en del henvendelser fra ungdom med familier som har bodd lenge i Norge, sier hun.
– Bakgrunn fortsatt viktig
Imidlertid forteller team-koordinatoren at selv om stadig flere barn av innvandrere står friere til å velge ektefelle, er de også opptatt av å gifte seg med en fra samme bakgrunn.
– På den ene siden vil de bestemme hvem de gifter seg med, på den andre siden vil de gjøre foreldrene fornøyde. Da blir det lettere å velge en med samme landbakgrunn som foreldrene. Man inngår et slags kompromiss, forklarer hun.
Kjærlighet i første rekke
I leiligheten til Farid og Gilan er de av samme oppfatning som Ghazanfar. De valgte hverandre av kjærlighet, men hadde et ønske om å treffe en med samme bakgrunn.
– Verken jeg eller Farid vil miste vår kurdiske identitet, derfor var det et stort pluss at han kom fra samme område som meg. Dessuten forstår foreldrene våre hverandre mye bedre fordi de er fra samme sted, forklarer Gilan mens hun tar en slurk av den rykende ferske kurdiske teen.
– Våre foreldre ville nok støttet oss uansett hvilke partnere vi valgte, men jeg tror de satte ekstra pris på at vi valgte en fra samme bakgrunn. Da vil vi videreføre språket, tradisjonene og kulturen vår, skyter ektemannen inn.
– Men jeg vet at selv om hun ikke hadde hatt kurdisk bakgrunn ville jeg ha kjempet for å dele livet mitt med henne. Det er først og fremst personen Gilan jeg forelsket meg i, og da spiller ikke kultur noen rolle.
