Foto: Nareen Mizoory
- Provoserer for samfunnsendring - 02.10.2018
- Flere innvandrere stemmer Ap - 15.08.2017
- Mener hijaben misforstås - 23.05.2016
Sanitetskvinnene stiller krav til nulltoleranse for vold mot kvinner. Det kom frem under markeringen av Rød Knapp-kampanjen. Den ble markert ved hjelp av sju andre støttespilleres krav til forbedring i samfunnet, ved hjelp av kvinnelige ofre for fysisk vold i nære relasjoner, som delte personlige opplevelser.
Én talsperson fra hver av støttespillerne møtte opp og talte sin sak mot vold. Støttespillerne er Den norske kirke, Krisesentersekretariatet, Reform (Ressurssenter for menn), Virke, JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) og Norske Kvinners Sanitetsforening. Fra Sanitetskvinnene ønsket konferansier Hilde C. Solheim velkommen til de oppmøtte. Fra Pensjonistforbundet og Islamsk råd kunne ingen møte opp.
Et liv i “Kode 6”
“Renates” historie er omtalt i boka til Jon Gangdal “Jeg elsker deg og jeg finner deg uansett”. Boken handler om to barns-morens liv på flukt. Hun ville beskytte seg selv mot hennes voldelige samboer i over 25 år. En periode bodde hun med barna i en bil. Hun lever i betegnelsen “Kode 6”. Det er den sterkeste beskyttelsen et menneske i Norge kan få, som er utsatt for vedvarende vold og mishandling.
“Renate” er en av kvinnene som har kjent vold på kroppen. Hun hadde hemmelig adresse i flere år og ønsker fremdeles ikke komme frem med navnet sitt offentlig. I Gangdals bok kalles hun “Renate”.
Tapte alt
Under foredraget avslørte hun hva hun har tapt av å være offer for vold. Da hun forlot huset med barna sine, startet hun på null.
– Når du er på flukt i så mange år er det ikke bare tap av livet ditt, men det er tap av eiendeler også. Jeg har mistet huset, arbeidsfortjenester, og alle eiendelene mine. Jeg bodde i bil med barna mine, og vi måtte handle på kredit, sa hun til den stumme forsamlingen.
Det var ikke bare gjenstander hun savnet under flukten. Hun savnet familien sin, barna hennes hadde bare mor som familiemedlem.
Men hun reiste også krav til offentligheten om tilbud som hun mener fremtidige ofre vil ha behov for i sin søken om hjelp.
Én mentor til hvert offer
På scenen sto “Renate” foran en større forsamling i Litteraturhuset for å dele sin historie, men også for å skrike ut om kravene en kvinnelig offer for vold i nære relasjoner kan forvente i den offentlige tjenesten.
– Jeg ønsker en mentor, ikke flere, i hver kommune som kan ta seg av én voldskvinne. Mentoren skal være juridisk dyktig, ha kjennskap til helsevernet og finne bolig til voldsofferet. En person som er sliten og nedkjørt har ikke energi til å planlegge livet sitt. Derfor trenger personen mye hjelp fra én annen som kan ta seg av offeret, fastslår hun.
Psykisk helsevern må også opp. Psykisk helsevern er en nødvendighet for flere aktører i en familie som er rammet av vold i nære relasjoner. Det er ikke bare voldsofferet som trenger denne type støtte. Voldsutøveren og pårørende har like stort behov, mener “Renate”.
Truet av politiet
To representanter fra Nadheim Kirkens Bymisjon fortalte også om sine erfaringer med voldsofre og ofre for menneskehandel.
– Kommer man ikke hjem med penger etter en arbeidsdag på gata risikerer man å bli slått av partner, forteller den ene av representantene. Begge kvinnene ønsker å forbli anonyme.
Det samme skjer om man nekter å dra ut på gata for å selge kroppen sin, forteller hun. Kvinnene lever under press fra bakmenn, familien og politiet.
– Det er ikke enkelt å kontakte politiet i dette tilfellet, da ofrene for menneskehandel i visse tilfeller mottar trusler om å bli kastet ut fra gata dersom de blir sett der igjen.
Dersom man skal forhindre vedvarende vold for kvinner som jobber ute på gata, behøves samarbeid med politiet, forteller samme kvinne. Hun ber for øvrig om bedre helsetjenester og rett til opphold i landet for å komme nærmere målet om en ikke-voldelig jobb.
