Foto: Foto: June Elise M. Sørensen.
Slik heter det i rapporten “Ti år på Trandum” hvor Røde Kors’ besøkstjeneste forteller om dårlig helsetilbud, rutinemessig ydmykende kroppsvisitering og isolasjon fra omverdenen.
– Politiets utlendingsinternat fremstår som et fengsel selv om de internerte ikke er der for å sone en straff. De venter på å bli sendt ut av landet og ingen vet den nøyaktige utreisedatoen. Trandum ligner likevel på et fengsel, med høye piggtrådgjerder, celler og uniformerte vakter. Dette er et stort paradoks, sa generalsekretær Bernt G. Apeland under lanseringen av rapporten.
Internasjonal kritikk
– Ti år på Trandum gir et bilde av en institusjon som bryter mennesker ned. Det er nødvendig med endringer for å sikre en human behandling av de internerte, sa Apeland videre. Han understreker at RK har en god dialog og godt samarbeid med Politiets utlendingsenhet.
– Likevel støtter vi kritikken som har kommet fra flere internasjonale organer og ulike menneskerettighetsaktører, blant dem FNs torturkomité, Europarådets torturkomité og Sivilombudsmannen.
Besøksnotater over ti år
Ti år på Trandum er en beretning om hva de 40 frivilllige i Røde Kors ser, hører og erfarer når de syv ganger hver måned besøker de langtidsinternerte på utlendingsinternatet.
Hovedforfatter Hilde Nord Anglevik presenterte rapporten som bygger på besøksnotater over ti år.
– Røde kors har ingen tilsynsfunksjon, men er en humanitær stemme for mennesker i sårbare situasjoner. Vår besøkstjeneste skal avhjelpe isolasjon og ensomhet, innledet hun og valgte å legge fokus på helsehjelp og sikkerhetstiltak ved internatet.
Utrygge på helsetjenesten
I rapporten fremgår det at de internerte er utrygge på helsetjenesten. Helsetilbudet blir ikke oppfattet som uavhengig og mange vet ikke hvilke rettigheter de har.
Anglevik fortalte at de internerte er avhengig av ansatte for å komme i kontakt med sykepleier. Det er ikke uproblematisk fordi frihetsberøvelsen og de fengselslignende forholdene kan vanskeliggjøre kommunikasjonen mellom internert og ansatt. Det har heller ikke vært systematisk bruk av tolk i forbindelse med helseundersøkelser og oppfølging. Det er ikke tilgang på psykolog eller psykiater på Trandum. Samtidig går det høye sikkerhetsfokuset på bekostning av psykisk helse hos de internerte, heter det i rapporten.
Isolasjon
Det er betydelig bruk av innelåsing og lite luftetid ved utlendingsinternatet. Anglevik fortalte om en isolert og ensom tilværelse for de internerte på Trandum:
– De får 42 minutter telefontid per uke, 57 minutter nå under koronapandemien. De har ikke reell tilgang til internett, de får ikke være på sosiale medier. Aktivitetssenteret er åpent et par ganger i uka. Ved besøk utenifra må de gjennomgå full kroppsvisitering. Det nedverdigende ved dette gjør at mange velger besøket bort.
– Vi lever av tillit og er avhengig av en tett og god dialog med våre oppdragsgivere, samarbeidspartnere, våre overordnede og de vi møter i vårt daglige arbeid, sa Cecilie Lilaas-Skari, assisterende sjef for Politiets utlendingsenhet.
– De fleste sitter kort tid
Under rapportlanseringen berømmet sivilombudsmann Hanne Harlem Røde Kors for besøkstjenesten og for at de varsler når de mener humane hensyn ikke blir ivaretatt. Hun sa også at bekymringene i rapporten samsvarer med Sivilombudsmannens.
– Det er en streng vurdering i forkant som beslutter om en utlending skal interneres. Lovens krav er at internering skal være så kort som mulig. De aller fleste sitter kort tid på Trandum, under 72, men også noen som sitter der i lengre tid. Disse må vi ha et særskilt fokus på. Vi har fokus på kvalitet i det daglige arbeidet. Vi setter pris på å bli sett i kortene i tillegg til egen internkontroll. Vi bruker det handlingsrommet vi har for å se om vi kan gjøre ytterligere individuelle tilpasninger for å imøtekomme anbefalingene i rapporten for å gjøre hverdagen bedre for dem som er internerte, sa hun og minnet om at politiet har også en rolle i å ivareta sikkerheten til de internerte og til de ansatte.
– Flere alvorlige funn
Sivilombudsmannen besøkte Trandum i 2015 og 2017.
– Vi gjorde begge ganger flere alvorlige funn som det også skrives om i dagens rapport – nemlig alvorlige mangler ved helsetilbudet og strengere kontrollrutiner. I etterkant av våre to rapporter ble sykepleierkapasiteten økt. I samarbeid med andre fikk vi også gjennom at barnefamilier ikke lenger skal interneres på Trandum, men på Haraldvangen. En mye bedre løsning!
Men det er mye som står igjen for å forbedre forholdene på Trandum, mener Hanne Harlem. Hun pekte særlig på praksisen med rutinemessige kroppsvisitasjoner:
– Her må man altså kle helt av seg og sette seg på huk slik at noen kan inspisere underlivet visuelt. Nå har Høyesterett konkludert med at dette er i strid med menneskerettighetene. Vi kan heller ikke se at det er hjemmel i loven for å låse de internerte inn på cellene hver natt.
– For treg behandling
Dét kunne heller ikke Pål Morten Andreassen, leder for Tilsynsrådet ved Politiets utlendingsinternat se:
– De som oppholder seg på Trandum har ikke begått en straffbar handling. Elementer som gjør oppholdet fengselslignende, burde fjernes, mente han.
– Man bruker altfor lang tid på temaer som rutinemessige kroppsvisiteringer og innelåsinger, disse temaene burde vært løst mye raskere. Jeg er også enig med Sivilombudsmannen i at det er svært positivt at barnefamilier ikke lenger er på Trandum, men på Haraldvangen.
Det viktigste
– Slik tilværelsen på Politiets utlendingsinternat beskrives i vår og andres rapporter, er det åpenbart flere tiltak som kan gjøre livet litt mer levelig for de som er der, sa generalsekretær Bernt G. Apeland.
– Det er avgjørende at de internerte sikres reell tilgang til et forsterket og tilpasset helsetilbud. Mulighet for kommunikasjon med familie og nettverk, vil være en annen viktig forbedring. Men aller viktigst er det at Justis- og beredskapsdepartementet utreder flere alternativer til internering av migranter i Norge, spesielt i tilfeller der uttransport ikke gjennomføres i løpet av få dager.
