Foto: Harald Groven
Innbyggertallet i kommunen avgjør ikke hvor vellykket integreringen er. Det viktigste er at de greier å gi flyktningene en god introduksjon til det norske arbeidslivet, skriver IMDi på sine hjemmesider.
– Flyktninger som kommer til Norge skal bosettes i kommuner over hele landet. Geografisk spredt bosetting er et viktig prinsipp i den norske bosettingsmodellen, sier direktør i IMDi Geir Barvik.
Så har også andelen flyktninger som bosettes på Vestlandet, i Midt-Norge og i Nord-Norge gradvis økt de senere årene. Særlig de mindre kommunene begynner å se sammenhengen mellom bosetting av flyktninger og deres eget behov for arbeidskraft og ønske om flere innbyggere.
De ser flyktningene som en ressurs som er positiv for lokalsamfunnet. Tranøy i Troms er et eksempel på dette. Da kommunen i 2009 bestemte seg for å bosette flyktninger, hadde Rådmann Alf Rørbakk målene klare: å utnytte boliger som sto tomme, øke folketallet og bedre inntektene.
Tranøy så dette som en anledning til å skape arbeidskraft kommunen trengte, spesielt innenfor pleiesektoren for den aldrende befolkningen.
Skreddersydd arbeidskraft
Gjennom introduksjonsprogrammet som kommunene plikter å gi flyktningene som kommer dit, kan hver enkelt kommune skreddersy kompetanse som arbeidslivet i akkurat den regionen trenger.
– Flyktninger som får jobb, blir også ofte værende. Nye undersøkelser viser at flykninger i stor grad blir boende i første bosettingskommune, og at dersom de flytter er det ofte jobb-relatert, sier Barvik ifølge IMDis pressemelding.
Mer utfordrende for noen
Den norske bosettingsmodellen betyr ikke nødvendigvis at samtlige kommuner i landet til enhver tid skal bosette flyktninger. Bosettingen krever noe av kommunene: De må kunne tilby lovfestet introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap til de som bosettes, slik at
flyktningene kan komme i arbeid eller utdanning.
– Her er det er ikke nødvendigvis størrelsen på kommunen eller antall innbyggere i kommunen som er avgjørende, men hvorvidt kommunen greier å etablere et tilfredsstillende kvalifiseringstilbud. Mange små kommuner som tar imot få flyktninger har for eksempel god erfaring med å samarbeide med nabokommunene, sier Barvik og legger til at for noen kommuner blir likevel denne oppgaven vanskeligere å gjennomføre, enten på grunn av geografiske forhold eller andre omstendigheter.
De små samarbeider
Nærøy og Vikna i Nord-Trøndelag er eksempler på to små nabokommuner som samarbeider tett om å kvalifisere flyktningene, og som lykkes svært godt med det.
Sammenlignet med landsgjennomsnittet får de en stor andel av flyktningene rett over i arbeid etter endt introduksjonsprogram. Noe av nøkkelen til suksess er at kvalifiseringen tar utgangspunkt i arbeidskraftbehovet i distriktet.
Blant annet driver de prosjekter som forbereder minoritetsspråklige til jobb i sjømatnæringen, i tett samarbeid med bedrifter og videregående skoler. De jobber også målrettet for å kvalifisere flyktninger til helsefagarbeidere.
Rekordmange bedt om å bosette
Behovet for å bosette flyktninger øker, og IMDi har derfor anmodet 380 kommuner om å ta imot til sammen 10 000 personer i løpet av 2014. Det er det høyeste antallet siden Bosnia-krigen i 1994 da samtlige kommuner ble anmodet.
De 48 kommunene som ikke er formelt anmodet, har alle under 2 000 innbyggere. Men det er ikke innbyggertallet i seg selv som gjør at de ikke har fått en anmodning, men at de har større utfordringer med å etablere et kvalifiseringstilbud for flyktningene.
– IMDi legger til grunn at alle kommuner i Norge kan bosette flyktninger så fremt det kan etableres et godt nok kvalifiseringstilbud for flyktningene. De 48 kommunene som ikke fikk anmodning, blir informert om det store behovet for å få bosatt flyktninger, og dersom noen av disse ønsker å bosette, vil de bli tett fulgt opp av IMDi, forsikrer Barvik.
I 2012 bosatte kommunene i gjennomsnitt 20,7 flyktninger hver. Kommuner som bosatte ti eller færre flyktninger var den klart største gruppen. Kun syv kommuner bosatte over 100 flyktninger i 2012.
