«De fleste innvandrerne er uskolerte og ufaglærte. De snakker ikke noe utenlandsk språk. De er vanligvis gift. Før de flytter utenlands, skiller de seg og finner seg en utlending å gifte seg med. De etterlater sine familier for noen år. De sender penger til dem hvis de kan finne arbeid. Noen av dem lykkes ikke og vender tilbake i skuffelse», sier distriktsguvernør for Cihanbeyli-distriktet i Konya, Güngör Azim Tuna ifølge Drammens Tidende.
Tuna påpekte også hvilke problemer arbeidsutvandringen påfører Konya-distriktene i form av sosiale problemer for de etterlatte i de tilfelle hvor deres påståtte arrangert fraskilte fraskriver seg forsørgeransvaret for den etterlatte familien etter å ha giftet seg til opphold i for eksempel Norge.
Kurt Ole Linn fra ambassaden i Ankara ser «et klart mønster» i de 135 inngåtte ekteskap med tyrkisk norsk relasjon i 2000. Etter gjennomgang av ambassadens familiegjenforeningssaker etter ekteskapsinngåelser, fordeler Linn de nevnte 135 i tre kategorier: 27 ekteskapsinngåelser mellom tyrkisk borger og tyrkisk borger med opphold i Norge, 55 ekteskap mellom tyrkisk borger og norsk borger av tyrkisk herkomst og 53 ekteskap mellom tyrkisk borger og norsk borger av norsk herkomst.
