Foto: Dea Hovet / Faktisk.no.
Det er ti år siden terrorangrepene i Oslo og på Utøya, en dag de færreste glemmer. Men mange av dem som er barn og unge i dag, husker det ikke. I en serie korte dokumentarer tilpasset denne målgruppen, forklarer faktisk.no hva som skjedde og hvorfor.
Det er knapt to timer siden en bombe gikk av i regjeringskvartalet i Oslo. Fire mil nordvest for hovedstaden ligger Utøya, hvor 564 personer er samlet på AUFs årlige sommerleir. AUF er ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet, og de fleste på leiren er ungdommer.
I 2011 er Kamzy Gunaratnam 23 år og sitter i AUFs sentralstyre. Leirdeltakerne har fått nyheten om bomben i Oslo når Gunaratnam møter AUFs generalsekretær, Tonje Brenna, foran kiosken.
– Vi spurte hverandre «går det bra, går det bra med familien din, er de rammet av eksplosjonen i Oslo?» minnes Gunaratnam.
Mens de to sentrale AUFerne snakker sammen, hører de lyder de tror er kinaputter. De tror noen tuller og løper mot stedet lyden kommer fra.
– Vi beiner mot kinaputtene for å si fra om at det her ikke er greit. Det er ikke greit å tulle når folk er så redde, og man ikke vet helt hva som skjedde i Oslo, sier Gunaratnam.
Mens de løper mot det de tror er kinaputter, kommer det andre ungdommer styrtende mot dem. De ser veldig redde ut og roper til Gunaratnam og Brenna at de også bare må løpe.
– Du så i øynene deres at de hadde sett noe helt forferdelig. Det er så vanskelig å beskrive. Du skjønte at nå må du løpe, men du skjønte ikke hva du løp fra, forteller Gunaratnam.
Kledd som en politimann
Lydene hun hadde hørt var ikke kinaputter, men skudd.
Klokken 17.17 går Anders Behring Breivik i land på Utøya. Etter å ha sprengt en bombe midt i Oslo sentrum, har han kjørt til Tyrifjorden. Der får han skyss med AUFs egen ferge MS Thorbjørn til Utøya.
Breivik sier at han er fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST), og at han skal foreta en rutinemessig sikkerhetskontroll på øya etter eksplosjonen i Oslo. Han er kledd i en falsk politiuniform, og rundt halsen har han et uekte tjenestebevis som han viser fram til vakten.
Den falske politimannen får hjelp til å løfte en tung plastkasse inn på ferga. Han har også med seg et halvautomatisk gevær, og i et hylster på låret har han en pistol. Bare fire minutter etter at Breivik går i land på Utøya, dreper han de to første menneskene.
– Vi bare løp. Hvorfor vi løp der vi løp, det greier jeg ikke å forklare. Jeg tror jeg bare fulgte strømmen, sier Gunaratnam.
Mobilen setter hun på lydløs og gjemmer i BHen. Sammen med mange andre ungdommer, gjemmer hun seg i en bergsprekk ved vannkanten og konsentrerer seg om å være stille.
– Vi prøvde å ringe politiet, men det ga ikke mening for det kom folk fra andre deler av øya som sa at han som skjøt var politimann. Jeg husker at jeg ga bort telefonen min og lot noen andre ta den beslutningen.
Privatpersoner reddet ungdommer
Kamzy Gunaratnam og ungdommene hun gjemmer seg sammen med, hører at skytingen kommer nærmere. De vet ikke om det er én eller flere personer som skyter, og de vet ikke om det er trygt å hoppe ut i vannet. Til slutt legger Gunaratnam på svøm sammen med en kompis.
– Vi prøvde å få med oss flere, men av ulike årsaker så klarte de ikke å bli med. Kan jo ikke klandres, men vi skulle sikkert ønske at vi gjorde mer for å få dem til å svømme med oss, sier hun.
Gunaratnam og kompisen legger på svøm de 600 metrene mot landsiden. Politiet er ikke å se, men en rekke privatpersoner er på vannet med båtene sine for å redde svømmende ungdommer. En av båtene kaster flytebøyer til dem, og den neste båten tar dem opp fra vannet og kjører dem til trygghet på Utvika camping.
Mange av dem som Gunaratnam gjemte seg sammen med før hun la på svøm, ble funnet døde.
– En av dem var ei jente som jeg var mentor for, Isabel. Hun ble funnet oppå klærne mine.
I dag er Gunaratnam varaordfører for Arbeiderpartiet i Oslo. Hun stiller som 2. kandidat til stortingsvalget til høsten.
Overga seg til politiet
Klokken 18.27 kommer de første politifolkene til Utøya. De vet at det er minst én gjerningsmann som skyter på ungdommene på øya, og at han er kledd i politiuniform.
Politiet hører skyting, og på vei mot gjerningsmannen passerer de den såkalte skolestua på Utøya. Mens de sitter stille ved et tre og orienterer seg, kaster innsatsleder Håvard Gåsbakk et blikk ned på skolestua.
– Jeg ser at det er to skudd i den hvite døra, og da skjønner jeg at han har vært der og skutt. Da visste vi ikke at det var masse ungdommer som hadde barrikadert seg inne i huset, sier han.
47 mennesker reddet livet ved å låse døren og dekke til vinduene i skolestua med møbler og madrasser. I avhør med politiet sa Breivik at han hadde planer om å tenne på bygningen, men at det ikke ble nødvendig fordi han «anså operasjonen som vellykket».
69 mennesker ble drept i angrepet. Om lag halvparten så mange ble påført livstruende eller alvorlige skuddskader. Ti år etterpå sliter mange fortsatt med psykiske ettervirkninger.
Gåsbakk og de andre politifolkene har fått summet seg og tar seg gjennom krattskogen ved skolestua. Når de kommer gjennom krattet, ser de plutselig en mann med politiuniform 15–20 meter foran seg. Det er Anders Behring Breivik.
– Han har ikke noe våpen og står med hendene ut til hver side. Når han ser oss, er det første han sier: «Det er ikke dere jeg er ute etter, det er ikke dere jeg skal ta. Jeg ser på dere som kolleger», forteller Gåsbakk.
Breivik får beskjed om å legge seg ned på kne og får på seg håndjern. Klokken er nå 18.34, og det har gått én time og ti minutter siden politiet fikk den første meldingen om skyting på Utøya.
Hvorfor tok det så lang tid?
Politiet fikk sterk kritikk
Etter terrorangrepene oppnevnte regjeringen en uavhengig kommisjon, som skulle gå gjennom og evaluere det som skjedde. 22. juli-kommisjonen ble ledet av Alexandra Bech Gjørv, og kalles derfor også for Gjørv-kommisjonen.
Kommisjonen kom i sin rapport med sterk kritikk av blant annet politiets arbeid 22. juli. Et av punktene i konklusjonen til kommisjonen var:
Myndighetenes evne til å beskytte mennesker på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere.
Ifølge Gjørv-kommisjonen kunne politiet vært på Utøya 26 minutter tidligere. Symbolet på kritikken mot politiet ble en overfylt, rød gummibåt. På bilder og videoer kan man se en gummibåt full av politifolk med tungt utstyr. Båten beveger seg sakte, før den stopper helt.
– Vi hadde med oss det utstyret vi bruker når vi skal på skarpe oppdrag. Tung vest, hjelm, pistol, to-hånds våpen, skjold. Utstyret gjorde at hver mann ikke lenger veide 75 kilo, men 100 og ett eller annet, sier Håvard Gåsbakk.
– Da vi gikk ombord i båten, sto den oppå en stein så det slo vann inn i båten. Og bølgene gjorde at det kom vann inn i bensintanken, så vi fikk motorstopp.
Etter hvert overtok politifolkene to ulike fritidsbåter, og aksjonen kunne endelig begynne.
3,6 kilometer istedenfor 600 meter
En annen grunn til at politiet brukte lengre tid enn kommisjonen mener de kunne ha gjort, var at de la ut i båt fra Storøya. Derfra er det 3,6 kilometer til Utøya. Avtalt oppmøtested for politiet var først Utøya brygge, hvor det bare er 600 meter over til øya. Så ble oppmøtestedet flyttet.
I kommisjonens rapport beskrives årsaken til flyttingen slik:
Kommisjonens gjennomgang viser at denne endringen ikke var forankret i polititaktiske vurderinger, men kom i stand ved en misforståelse under en telefonsamtale mellom en tjenestemann fra BT (beredskapstroppen journ.anm.) og den lokale operasjonssentralen.
Gjørv-kommisjonen fastslår også at «etter at politiet ankom øya, aksjonerte polititjenestemennene resolutt med betydelig fare for eget liv».
– Jeg er glad for at jeg med hånden på hjertet kan si at vi gjorde vårt ytterste for å redde ungdommer den dagen, sier Håvard Gåsbakk.
– Vi hadde før 2011 klaget over den røde ribben, og sagt at vi ønsket bedre materiell og utstyr. Men det var det ikke penger til.
Se video her: https://www.faktisk.no/artikler/je9qx
