Foto: Flickr
Varaordfører i Oslo, Libe Rieber-Mohn (Ap), mener innstramminger må til for å hindre at innvandrerbarn tar skolegangen i utlandet.
– Vi er nok nødt til å se på om det er mulig å stramme inn barnevernsloven, se på opplæringsloven og rettigheter knyttet til velferdsytelser, sier hun. Hun ser også for seg flere innstramminger som bidrar til at færre reiser ut, deriblant økonomiske sanksjoner.
Et liknende forslag er også fremsatt av Frps Mazyar Keshvari.
– Vi er nødt til å knytte sosiale ytelser og krav opp mot dette for å være helt trygge på at barnas beste kommer i første rekke, sier Keshvari.
Men forskerne bak rapporten foreslår helt andre tiltak som f eks å gi tilbud om engelskspråklig klasse på ungdomsskole- og videregående nivå der fagundervisning foregår på engelsk, men med utvidet norskopplæring. Og at norsk skolesystem bør bli utviklet i dialog med innvandrerforeldre.
I hvor stort omfang sendes barna til utlandet?
Omfangsstudien har undersøkt utflyttinger og retur for de 15 landene med flest bosatte barn per 1.1.2012. Denne viser at det er høyest antall utvandrede/ikke-returnerte barn med bakgrunn fra Somalia, Kosovo og Pakistan. Disse landgruppene har også høyest barnebefolkning. Hvis vi ser på andel av barnebefolkningen som har utvandret, skiller Somalia seg ut med 13 prosent utvandrede/ ikke-returnerte barn, mens 6 prosent av barn med bakgrunn fra Pakistan er utvandret og ikke-returnerte. For Iraks del utgjør denne kategorien 5 prosent. Når det gjelder retur til Norge hadde omlag 40 prosent av alle barn som utvandret i 2004 og 2006 returnert pr 1.1 2012. For barn med bakgrunn fra Pakistan og Irak lå andelen på ca 50 prosent, mens for barn med bakgrunn fra Somalia lå den på ca 25 prosent.
Registreringen av utflyttinger i Folkeregisteret er ikke komplett, og vi har derfor gjort en supplerende analyse av barnetrygddata. Denne viser at en del barn i skolealder er registrert som bosatte, men hvor de ikke lenger får utbetalt barnetrygd. I denne kategorien vil det inngå barn som oppholder seg i utlandet mer enn 6 måneder, men som av ulike grunner ikke er registrert som utflyttet. Barn med bakgrunn fra Somalia har et relativt høyt antall i denne registreringen.
Andelen barn som flytter til Pakistan er gått noe ned siden 2004. Utflytting av barn med bakgrunn fra Somalia har økt, selv om færre flytter til Somalia nå enn i 2004. De ulike mønstrene kan både skyldes ulik botid i Norge og endringer i holdninger til utenlandsopphold. I tillegg til opprinnelseslandene flytter en relativt stor andel barn til Storbritannia og andre skandinaviske land. Blant barn med bakgrunn fra Somalia er det mest vanlig å flytte til Storbritannia, deretter Kenya, Somalia og Egypt. Blant barn med bakgrunn fra Pakistan er det mest vanlig å flytte til Pakistan, dernest til Storbritannia.
Det er generelt flest barn med norsk statsborgerskap som flytter ut, bortsett fra blant de aller yngste. Det er også en litt høyere andel barn under 9 år som flytter ut enn barn som er litt eldre. Det er generelt små kjønnsforskjeller blant utvandrede barn. Mange barn er registrert utflyttet uten foreldrene sine. I 2010 utgjorde dette 59 prosent for barn med somalisk bakgrunn og 51
prosent av de med pakistansk bakgrunn. Vi kan ikke ut fra det slutte om de reelt bor alene i utlandet eller ikke, fordi foreldre kan ha flyttet ut før eller etter barnets utflytting.
Erfaringer med utenlandsopphold
Den kvalitative studien kan vise til sammensatte erfaringer med utenlandsopphold. Delstudiene med barn og foreldre med bakgrunn fra Pakistan og Somalia viser at familiens motivasjon for utenlandsopphold kan deles inn i fire kategorier: Familieanliggender, skolegang, styrke kulturell og religiøs forankring, disiplinering. Ofte er det flere årsaker til at et barn eller familien har et utenlandsopphold.
Erfaringene med utenlandsopphold er sammensatte. Mange mener oppholdet har hatt positiv betydning for dem selv, men anbefaler ikke dette for andre. De peker særlig på omkostningene med å tilpasse seg nytt undervisningsspråk, skolesystem og kulturelle koder. De mener barn ikke må tvinges til et utenlandsopphold mot eget ønske og ikke bo alene uten familien. Kvalitet i skoletilbudet er også helt avgjørende for barnets utbytte på sikt. Informantene med pakistansk bakgrunn er mest kritiske, men også de med somalisk bakgrunn har klare motforestillinger til utenlandsopphold. Likevel mener flere av disse at de har fått sterkere motivasjon for å ta utdanning, også de som var skolesvake elever da de reiste ut. Utenlandsoppholdet har gitt en sterkere identitet som norsk-somalier og de verdsetter enda mer sikkerhet, velferd og gratis utdanningsmuligheter i Norge ved retur. Også informanter med pakistansk bakgrunn framhever positive aspekter knyttet til identitet og tilhørighet, men en del synes det har vært krevende å kombinere en oppvekst og skolegang i de to landene. Flyttingen åpner også muligheter, særlig for de som mestrer skolen. Flere sier at de selv har klart seg bra, fordi de er skoleflinke og flittige, men forteller også om søsken og søskenbarn som har hatt det vanskelig, der summen går i minus. Når de returnerer til Norge er manglende norskkunnskaper en hovedutfordring. Dette funnet er i tråd med Høyskolen i Oslos studie fra 2006.
I Pakistan går barna i all hovedsak på private skoler, både engelsk- og urduspråklige. Også en del barn som oppholder seg i Kenya går på privatskoler, enkelte av disse familiene benytter seg av internatskoler. Familier med barn i Somalia som prioriterer skolegang, sender barna på privatskoler, de fleste av disse er engelskspråklige. Andre lar barna gå på lokale skoler, disse skolene kjennetegnes bl.a. av lav materiell standard. Både i Kenya og Somalia går en del barn enten bare på koranskole eller de har lite eller ingen skolegang under oppholdet. Privatlærer ser ut til å være avgjørende for at barna innfrir familiens skoleambisjoner.
Studien bekrefter at en del foreldre bruker utenlandsopphold som en måte å få mer kontroll over egne barn, som en løsning på familiekonflikter eller på atferdsproblemer. Slike opphold er gjerne ufrivillige, men ikke alltid. Denne praksisen er stigmatisert både i pakistansk og somalisk sammenheng, og de aktuelle landenes skoler og skolemyndigheter fraråder slike strategier. Særlig i Somalia opplever ungdom som oppholder seg alene hos slektninger at de har et dårlig omdømme.
Hvilke tiltak foreslår forskerne?
– For å redusere motivasjon for utenlandsopphold er det nødvendig å utvikle norsk skolesystem i dialog med innvandrerforeldre på en måte som ivaretar de særlige utfordringene som minoritetsspråklige elever har og sliter med. Dette må inkludere et helhetsperspektiv: også deltakelse og språkopplæring i barnehagen og oppfølging av elever som sliter tidlig i barneskolen og ungdomsskolen.
– Større variasjon i undervisningstilbud innenfor den ordinære skolen: f.eks.
o Gi alternative undervisningstilbud ved enkelte skoler med læringsstrategier som ivaretar strukturelle rammer og intensiv ferdighetstrening
o Gi tilbud om engelskspråklig klasse på ungdomsskole- og videregående nivå der fagundervisning foregår på engelsk, men med utvidet norskopplæring.
– Styrke rådgivningstjenester til skoler og foreldre, eventuelt i samarbeid med NAFO. Foreldrenes manglende kunnskap om norsk skole gjør det lettere å se skoler i opprinnelseslandet som løsning.
– NOKUT er nasjonalt kompetansesenter for utenlandsk utdanning og behandler søknader om godkjenning av utenlandsk høyere utdanning. Det bør vurderes om NOKUTs kompetanse på utenlandske utdanningssystemer, også på videregående nivå, kan være en ressurs i forhold til minoritetsbarns skolegang i utlandet, evt om NOKUTs mandat må utvides.
o For eksempel kan det være aktuelt å bidra til å styrke skolenes veiledning av foreldre med innvandrerbakgrunn som ønsker at barna skal gå på skole i utlandet, og for å ta imot barn som kommer tilbake.
o Vurdere å inngå samarbeid med et utvalg utenlandske videregående skoler med IB-tilbud og andre som holder tilstrekkelig nivå i aktuelle land der norske elever går på skole (inkludert Kenya, Pakistan), og gjøre liste over disse skolene enkelt tilgjengelig. Dette kan spore foreldre til å velge skoler med tilstrekkelig nivå for enklere overgang til norsk skolesystem.
– En del barn og foreldre sliter med utfordringer knyttet til disiplin. Vi mener det er viktig å se nærmere på hvordan skolen, evt i samarbeid med barnevernet, kan komme disse foreldrene i møte for å finne andre løsninger enn utenlandsopphold. Særlig gjelder dette barn som sliter med kontrasten mellom en oppdragelse basert på ytre disiplinering/lydighet (hjemme) og en basert på indre disiplinering (på skolen). Et tilbud om ICDP kurs gjennom skolen kan være aktuelt.
– Videreutvikle dialog gjennom skolen, barnevernet og politiets samarbeidsfora som kan styrke/ bistå foreldrene i løsninger på at barn dropper ut av skolen/utfører kriminalitet. Styrke bevisstheten i hjelpeapparatet om at ufrivillige utenlandsopphold kan inngå i foreldres disiplineringsstrategier, slik at dette temaet inkluderes i dialogen.
