Foto: Derek Mindler
Košuta og Marianne Gulli ved KUN Likestillingssenter står bak en rapport om hvilke begrensninger unge minoritetsnorske menn opplever og konsekvensene disse har for deres psykiske helse. Rapporten bærer tittelen Invadert og forlatt og forteller om unge menn som blir utsatt for vold og rasisme og som må jobbe hardere for å bli vurdert på lik linje som majoritetsnorske.
Føler seg fastlåst
– I denne rapporten lar vi mennene komme til orde, ved å intervjue dem om hvilke restriksjoner og begrensinger de opplever, både hjemme, på skolen og i samfunnet ellers, sier Minela Košuta.
Hovedfunnet i rapporten er at de unge mennene er invadert av forventninger om hvem de er og hva de kan bli, både fra familien og storsamfunnet. Erfaringene skapte sinne og frustrasjon og en følelse av å være fastlåst, noe som igjen medførte dårlig psykisk helse.
Sosial kontroll i storsamfunnet
–Begrepet «negativ sosial kontroll» viser til hvordan innvandrerungdom kontrolleres av familien sin, mens mennene vi intervjuet opplevde begrensinger også på skolen og ellers i samfunnet, forteller Košuta til Kilden kjønnsforskning.
– Rasismen og stereotypiene innvandrerungdom møter i storsamfunnet er også en form for sosial kontroll.
Mennene blir usynliggjort
Hun understreker at feltet er vanskelig å navigere i som forsker, og krever bevissthet på hva slags kunnskap og hvilke holdninger man bidrar til.
– Negativ sosial kontroll brukes kun om innvandrere, og er tett forbundet med æresrelatert vold hvor menn blir sett på som volds- og kontrollutøverne. På den måten blir det at mennene selv er voldsofre og utsatt for kontroll, usynliggjort.
Vanskelige familieforhold
Forskerne har gjort dybdeintervjuer med 12 menn med innvandrerbakgrunn mellom 18 og 26 år. Alle mennene de snakket med hadde erfaringer med vold, enten i familien eller i oppvekstmiljøet. Selv om graden av vold varierte, så var den konstant til stede, ifølge Košuta. Hun forteller til Kilden kjønnsforskning at en deltaker fortalte om drapsforsøk, andre om mildere former for vold. Samtlige i undersøkelsen erfarte volden som en kontinuerlig tilstedeværende faktor
– Deltakerne hadde ulike opplevelser av forventninger og restriksjoner innad i familiene sine. Noen opplevde restriksjoner på mange områder, mens andre igjen opplever det en sjelden gang, forteller Košuta.
Guttene opplevde også at familien forventet mye av dem fordi de var menn. De måtte være økonomisk ansvarlige og bidra til familieøkonomien.
– De fortalte om dårlig råd og økonomisk utenforskap; det å ha lite og se at andre har ting som du selv ikke har, forteller Košuta.
«Gutter uten framtid»
Hvis guttene hadde opplevd å bli møtt med anerkjennelse, frihet og tillit i oppvekstmiljøet og storsamfunnet, ville det vært enklere å håndtere utfordringene i familien, mener forskeren.
– I storsamfunnet blir de møtt med forventninger og stereotypier om hva minoritetsmenn er. De må jobbe hardere for å bli vurdert på lik linje som majoritetsnorske, og blir utsatt for vold og rasisme.
Košuta forteller at flere av informantene følte på annerledeshet i møte med skolen og storsamfunnet, og at det tvang dem til å endre oppførsel.
– En sa han alltid måtte smile og si hei for å bevise at han var snill. Det handlet om å skille seg ut utseendemessig; han var høy og mørk og så sterk ut.
Invaderte og forlatte
Mennene som ble intervjuet i rapporten hadde ulike psykiske helseplager på grunn av begrensningene de opplever hjemme og i storsamfunnet ellers. Følelsen av å være overlatt til seg selv uten å kunne gjøre noe med sin egen situasjon var felles for alle forteller Minela Košuta.
– De beskrev utfordringer som uro, tristhet, ensomhet, bekymringer og søvnproblemer, forteller hun.
– De prøvde å «legge det i en skuff» og ikke plage andre med problemene sine. Dermed ble det ikke fanget opp at de slet psykisk, verken av folk rundt dem eller av hjelpeapparatet.
Mange av informantene brukte rus, spill og vold for å håndtere de vanskelige følelsene.
– De få handlingsalternativene som er tilgjengelig for dem ender opp med å bekrefte stereotypiene om dem som minoritetsmenn, sier Košuta.
Usynliggjort som voldsofre
Det som går igjen er at guttene blir usynlige med sine psykiske problemer og årsaken til disse, men synlige som utagerende og voldelige, forteller Košuta.
– Fordi de ikke ble sett med problemene sine fikk de heller ikke snakket om dem. De vonde følelsene ble utagert med vold, sier hun.
Forskerne ser et stort behov for å jobbe med holdninger og kompetanse hos hjelpeapparatet.
– Minoritetsnorske menn trenger å bli sett på et tidlig stadium med sine utfordringer, og må bli møtt med anerkjennelse og respekt, sier Košuta.
– Det er en utfordring at de blir sett på som et problem, og ikke får hjelp til å løse problemene de selv har, sier hun til Kilden kjønnsforskning.
Kilden kjønnsforskning.no er et nasjonalt kunnskapssenter for kjønnsperspektiver og kjønnsbalanse i forskning.
