Foto: Koubang
- Jeg blir aldri etnisk norsk - 17.02.2022
- En farlig tid - 17.11.2016
- Et annerledes Soweto - 17.08.2016
En spørrerunde Utrop har gjennomført viser at bare 35 prosent av minoritetsungdom er enig eller helt enig i følgende påstand: “Jeg føler meg norsk/tenker på meg selv som norsk”. Men på Bjøråsen skole i Groruddalen er det nettopp det norske språket som forener elevene.
− Ikke alle elever som er født i Norge, snakker morsmålet sitt veldig godt. Da er det tryggere å prate norsk, sier lærer Said Bendouah. Han tror ikke at elevene tenker over opprinnelsen sin når de omgås medelever fra Groruddalen fordi det norske språket skaper et fellesskap blant ungdommene på skolen.
− I min klasse er det for eksempel tre pakistanske jenter som alltid prater norsk til hverandre. Det er det de er vant til, sier læreren.
Jeg tror jeg hadde trivdes mindre hvis jeg hadde gått på en skole der det bare var etnisk norske elever.
Rektor Terje Andersen mener det er en fordel at elevene på hans skole har bakgrunn fra forskjellige land. Det gjør at de etniske grupperingene hver for seg blir mindre.
− Det hender jo at elevene slenger med leppa til hverandre på spøk, men det kan like gjerne være en afrikaner til en fra Østen og motsatt, sier Andersen.
Velger foreldrenes opprinnelsesland
Groruddalen trekkes i mediene av og til fram som eksempel på et områdene der problemene det “nye” Norge kommer særlig tydelig til uttrykk. Rektoren ser på Romsås som et rasisme-fritt område. Han peker på at det finnes utfordringer ved å være et flerkulturelt miljø, men at de fleste klarer å integrere seg i lokalsamfunnet i Groruddalen.
− Mange har problemer hjemmefra, og kommer fra land med mye uro. De har opplevd litt av hvert. Det kan jo være en utfordring å flytte fra et annet sted i Norge, sier han.
Lærerne Helga Rønningen og Stig Leganger-Hansen opplever at mange av elevene identifiserer seg med opprinnelseslandet til foreldrene, og dermed svarer at de kommer derfra.
− Jeg spurte en elev som sier at hun er fra Kenya, hva hun ville svart om hun var i USA og traff noen fra Kenya, og da sa hun at hun ville svart at hun var fra Norge, sier Leganger-Hansen.
Rønningen ser ikke noen utfordringer ved å ha elever med ulik språkbakgrunn i klassen, og mener at elevenes opprinnelse ikke har en effekt på de faglige resultatene, men hun understreker at språk er viktig.
− Vi har elever som kommer rett fra mottaksklassen inn i en 10. klasse med vanlig norskundervisning. Da blir språket et hinder fordi elevene sliter med å forstå begreper, sier hun.
En annerledes norskhet
Weris Ismail (15) har foreldre fra Kenya, men er født og oppvokst i Norge. Til forskjell fra sine medstudenter, som Utrop også snakket med, føler hun seg ikke helt norsk.
− Jeg føler meg mer fra Kenya enn fra Norge. Selv om jeg prater norsk hjemme, føler jeg meg kenyansk. Jeg spiser kenyansk mat, og pratet swahili med foreldrene mine før, sier Ismail.
Nora Skjefstad (15) er blant dem som har fire norske besteforeldre. Hun ser på seg selv som integrert i et flerkulturelt miljø hvor hun får innblikk i flere kulturer.
− Jeg tror jeg hadde trivdes mindre hvis jeg hadde gått på en skole der det bare var etnisk norske elever. De fleste vennene mine er utlendinger, sier hun.
