Foto: Claudio Castello
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
- HumanJul vil tilby en inkluderende feiring - 19.12.2024
– Et menneske er glemt først når navnet hans er glemt.
Slik oppsummerte den tyske kunstneren Günter Demnig ideen bak prosjekt “Stolpersteine”. Å legge en snublesten for hvert menneske som ble et offer for nazistenes ugjerninger, for slik å kunne holde erindringen om dem i live.
Foreløpig har Demnig lagt over 40 000 snublestener over hele Europa, i et prosjekt kunstneren har holdt på siden 90-tallet. Nå har de samme snublestenene funnet veien til Norge. 1.-17. juni legger han over hundre slike stener i Norge, for jøder som ble deportert fra landet.
– Stenene er 10×10 cm ilagt messingplate. I hver sten står det navn, fødselsår, samt året personen ble sendt ut av Norge til å bli drept i konsentrasjonsleir. Før krigen levde det jøder over hele Norge, og disse stenene fremhever deres plass i lokalhistorien. Ofte vil man derfor kunne komme bort snublestenene der hvor de jobbet eller bodde, sier Sidsel Levin, direktør for Jødisk Museum Oslo, til utrop.no.
Også en del av norsk historie
Hvor viktig er det å minnes disse menneskers historie?
– Helt klart en nødvendighet. Før Holocaust bodde det jøder så å si over hele Norge, og mange har satt sitt preg på det norske samfunnet. Jøder er og har vært en del av norsk historie, og det er viktig at man ikke blir glemt, fastslår hun.
Kan mane til ettertanke
I år fikk Jødisk museum henvendelser om å legge langt flere stener enn Demnigs verksted hadde kapasitet til å produsere. 102 stener kommer til Norge i år, fordelt på 10 steder, fra Skien i sør til Tromsø i nord. Også i Bergen, Harstad, Narvik, Hurum, Hønefoss, Oslo, Trondheim og Tønsberg vil det legges stener for de jødiske innbyggere som ble deportert under krigen.
Kan disse minnestenene være med på å motvirke en stadig økende antisemittisme, både i Norge og internasjonalt?
– Jeg håper at prosjektet kan skape nysjerrighet, få folk til å tenke over disse menneskers skjebne, ja at det blir en slags påminnelse, påpeker Levin.
