Dublin-konvensjonen regulerer hvilket land som er ansvarlig for behandling av en asylsøknad.
Formålet med Dublin-konvensjonen er å motvirke at asylsøkere blir henvist fram og tilbake mellom stater uten å få søknaden realitetsbehandlet. Dublin- konvensjonen skal også motvirke såkalt asylshopping, det vil si at samme person søker asyl i land etter land. Utgangspunktet er at kun ett av landene i Dublin-samarbeidet skal realitetsbehandle asylsøknaden.
Et medlemsland vil kunne få ansvaret dersom det tidligere har gitt oppholdstillatelse til nære familiemedlemmer av asylsøkeren. Videre vil det landet som en asylsøker har reist ulovlig inn i, kunne få ansvar for å behandle en asylsøknad. Dersom det er utstedt visum eller oppholdstillatelse, vil som regel utstederlandet ha ansvaret dersom det fremmes en søknad om asyl.
Ca. 25 prosent av asylsøkerne som kommer til Norge blir sendt til realitetsbehandling i et annet Dublin-land. Det er Tyskland som har akseptert å ta tilbake eller overta flest asylsøkere. Deretter følger Sverige, Finland og Østerrike. Norge har i samme periode akseptert å ta tilbake eller overta 534 asylsøkere fra et annet Dublin- land.
