Foto: Pixabay
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
- Forskriftsfeste en sårbarhetsdefinisjon i utlendingsforskriften, i form av en ikke-uttømmende liste, hvor torturutsatte er nevnt som en av flere sårbare grupper.
- Forskriftsfeste en plikt for UDI til å varsle rett helseinstans om torturutsatte asylsøkeres skader etter tortur.
- Ta inn spørsmål om søkeren har vært utsatt for tortur i ankomstregistreringsskjemaet som Politiets utlendingsenhet bruker.
- Innhent og undersøk opplysninger om asylsøkerens opplevelser knyttet til å ha vært utsatt for tortur, herunder helsemessige konsekvenser i asylintervjuet.
- Lag en nasjonal handlingsplan for identifisering av torturutsatte, dokumentasjon av skader som følge av tortur, og rehabilitering til torturutsatte.
- Etabler et sentralt fagmiljø innen rettsmedisin for gjennomføring av torturutredninger i tråd med Istanbulprotokollen, som kan fungere som en faglig ressurs for leger og psykologer som skal gjennomføre slike utredninger.
- Lag samtykkeerklæring for helsepersonell for å kunne videreformidle informasjon om tortur til UDI.
- Gi kompetanseheving om identifisering og dokumentasjon av tortur til leger og spesialisthelsetjenesten i form av obligatoriske og gjentatte, timetellende kurs.
- Før tilsyn med helsetjenestene til torturutsatte.
- Ta inn kunnskap om tortur i alle relevante utdanningsløp, eventuelt styrk pensum, undervisning og praksis om dette som tema i relevante utdanningsløp.
Her er noen av anbefalingene som kommer fra forskere og jurister i en ny Fafo-rapport om torturerte asylsøkeres rettigheter overfor Utlendingsdirektoratet, Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse, Helsetilsynet, og Kunnskapsdepartementet
Rapporten Torturutsatte i den norske asylprosessen utreder Norges forpliktelser, og anbefalinger praksis på feltet, og ble utgitt tidligere i høst.
Rapporten er forfattet av Cecilia Dinardi, Birgit Lie, Nora Sveaass og Nerina Weiss, og gjennomført på oppdrag fra Utlendingsdirektoratet (UDI).
Gjennomgangen er basert på omlag 80 kvalitative intervju og en analyse av et utvalg av 12 asylintervjurapporter. I samtalene med ansatte og ledere i UDI, UNE og PU utforsket forskerne hvordan ansatte i de ulike avdelingene møter torturutsatte, i hvor stor grad det søkes aktivt etter informasjon om torturerfaringer, hvordan og om identifisering og dokumentasjon av tortur gjøres, og hvorvidt torturutsatte blir fulgt opp i løpet av asylprosessen.
Utsatte blir ikke spurt
Til tross for totalforbud er tortur utbredt praksis i flere land. I Norge anslås det at mellom 10 000 og 35 000 mennesker med fluktbakgrunn har opplevd tortur eller annen umenneskelig behandling før deres ankomst til Norge. Tallene er trolig høyere, viser rapporten.
En av informantene, som flyktet fra Syria, uttalte seg til forskerne:
«Jeg ble ikke spurt om tortur, fikk vanlig helseundersøkelse da jeg kom til Norge. Da jeg ble dårlig på skolen etter å ha fått opphold, fant man på sykehuset tegn på traumatisering.»
Intet nytt tema
Situasjonen rundt torturutsatte er ikke et nytt tema i Norge. I 2010 gjennomførte Institutt for samfunnsforskning (ISF) en komparativ studie om identifisering av sårbare grupper blant asylsøkere i Norge og EU.
Flere av konklusjonene fra ISF-forskningens EU-studie gikk blant annet på at alle asylsøkere må vurderes individuelt, at det må gjøres en oppfølging fra myndighetene og at man bør ha en lovregulering av prosedyrer for identifisering.
En rapport fra Røde Kors utgitt i februar 2020 viste at Norge mangler oversikt over torturofre. Et av hovedfunnene i rapporten er at rehabiliteringstilbudet til torturutsatte er fragmentert og personavhengig, og at tilbudet i Norge står i sterk kontrast til både Danmark og Sverige.
Statssekretær Anne Grethe Erlandsen (H) i Helse- og omsorgsdepartementet lovet den gang at helsemyndighetene skulle følge opp funnene.
– Jeg er særlig opptatt av at vi sikrer god kompetanse i tjenestene om hva slags behandlingstilbud og oppfølging torturutsatte trenger, sa hun til NTB.
Lite kunnskap
Forskerne hevder også at norske utlendingsmyndigheter og helseapparatet forholder seg til torturutsatte tilfeldig.
– Vi finner at det er lite kunnskap om og bevissthet rundt torturkonvensjonen. Det samme gjelder forpliktelsene denne medfører i systemet som skal ta imot, saksbehandle og behandle asylsøkere som har vært utsatt for tortur eller annen grusom og umenneskelig behandling, sier Fafo-forsker Nerina Weiss, en av rapportens fire forfattere.
Grundige utredninger er nødvendige for å sikre rettssikkerheten til torturutsatte, men også for å kunne yte riktig helsehjelp, fortsetter hun:
– Denne typen skader kan gi fysiske og psykiske helseplager som ubehandlet kan føre til kroniske plager og hemme integreringen.
Identifisering av sårbarhet
Ifølge rapporten er en av bakgrunnene behov for systematisert helseutredning av asylsøkere og arbeidet med å identifisere sårbarhet og asylsøkere med spesielle behov, “herunder å identifisere og dokumentere tortur og torturskader er sentrale for en tilfredstillende asylprosess og for vurderingen av nødvendige helsetiltak”.
Spørsmålet er om man gjør nok fra norske myndigheters side. Rapporten stadfester at man kan gjøre mer:
– Norske myndigheter har lenge erkjent sitt ansvar ovenfor torturutsatte asylsøkere, anerkjent sentrale prinsipper og utviklet nødvendige faglige retningslinjer og veiledere med mål om å sørge for en tilfredsstillende ivaretakelse av flyktningers og asylsøkernes helse og velferd.
Identifisering er et av flere utfordringer i arbeidet med torturutsatte
– Vi har et gjennomgående fravær av retningslinjer, rutiner, prosedyrer, kompetanse samt tydelig ansvarsfordeling mellom etatene og mellom sektorene når det gjelder asylsøkere som har vært utsatt for tortur. Mens det kan sies å være god kunnskap om sårbarhet generelt, og gode retningslinjer og prosedyrer i forbindelse med visse sårbare grupper, for eksempel ofre for menneskehandel, er tilsvarende prosedyrer fullstendig fraværende når det gjelder torturutsatte.
Viktig rapport
John Peder Egenæs, generalsekretær i menneskerettsorganisasjonen Amnesty International, ser rapporten som viktig.
– I fjor la Røde kors frem en rapport som forteller at oppfølging av torturoverlevere i Norge er altfor dårlig, og at det er nokså tilfeldig om de får adgang til den helseomsorgen de trenger. Ifølge ekspertene kommer mange altfor sent eller aldri inn i et rehabiliteringsløp som tar hånd om de sammensatte fysiske og psykiske utfordringene som tortur forårsaker.
For mange kan dårlig traumeoppfølging gjøre det vanskelig å komme i gang med en ny tilværelse.
– Uten en slik rehabilitering er det svært vanskelig for mange å legge traumene bak seg og klare å delta fullt i samfunnet. Rapporten som Fafo nå legger frem, viser at systemet svikter allerede når torturutsatte kommer til Norge som asylsøkere.
Lege og psykolog-behov
– Hva slags tiltak kan norske myndigheter gjøre for torturutsatte?
– Det burde være helt automatisk at alle som oppgir i asylintervjuet at de har vært utsatt for tortur umiddelbart får tilbud om et møte med en lege eller psykolog som har kompetanse på dette området og kan hjelpe dem videre hvis de ønsker det. Jo tidligere behandlingen setter inn, desto større er sjansen til å takle traumene.
For at dette skal funke, må vi imidlertid også ha et tilstrekkelig behandlingstilbud på plass i Norge, ifølge Egenæs.
– Det finnes svært gode eksperter på rehabilitering av torturutsatte forskjellige steder i Norge, men veien til å komme inn i et behandlingsløp er tung og uoversiktlig. Vi trenger et bedre system, men vi trenger også en sentral enhet som bistår de regionale helseforetakene og selv kan behandle personer med spesielt krevende utfordringer. Å sørge for best mulig behandling og rehabilitering for torturutsatte er ikke valgfri, men en forpliktelse for Norge basert på FNs torturkonvensjon.
