Foto: Bjørn Lecomte
- Mexico blant verdens farligste for journalister - 06.05.2015
- – Ekstrem kontroll er ikke kjærlighet - 01.12.2014
- Ingen pakistanske kvinner blant de beste - 17.10.2014
Hun er slående vakker, smiler og tar imot Utrop i leiligheten sin i Oslo. De to små jentene er sendt i barnehagen, og Hülya inviterer inn. 32-åringen er født og oppvokst i Norge, men foreldrene er fra Tyrkia. Moren, et kurdisk arbeidsjern med sterke meninger, har alltid gitt Hülya og broren beskjed om å “bruke hodet” og ta gode valg.
– Mamma er stolt, sterk og sunn. Hun ga meg mye ansvar, og det hendte jeg var veldig sliten. Men nå kan jeg utrolig mye på mange områder i livet. Alt fra å styre en bedrift til å være klok i oppdragelsen av mine egne barn, forteller hun.
– Vold og misbruk
Midt i 20-årene jobber hun mye, hun styrer familiens bedrift, passer på lillesøster og studerer også ved Juridisk fakultet på UiO. Så treffer hun en mann som kom til Norge som asylsøker fra et strengt islamistisk regime – og forelsker seg.
Det blir ingen gode samfunnsborgere av å ødelegge et menneskes hjerte eller ønsker.
– Moren min har aldri tvunget eller kontrollert meg i de store livsvalgene mine. På samme måte som hun ikke bestemte hva jeg skulle studere, ville hun heller ikke kontrollere hvem jeg skulle bli sammen med. Så da jeg møtte den mannen, var det mitt eget valg. Og det var også et katastrofalt valg.
Hülya forteller at de neste årene var preget av grov psykisk og fysisk misbruk, religiøst hjemmediktatur og en uholdbar situasjon for henne som mor.
– En gang hilste jeg på en venn fra videregående på nærbutikken. Da brøt helvete løs hjemme. Jeg har fått kuttet opp en lillefinger som ikke lenger fungerer optimalt. Jeg har hørt så mange ganger at jeg er en “hore” og alt mulig annet stygt.
– Hvis du var så liberal og moderne i oppveksten, hvorfor valgte du en så religiøs mann?
– Det er den store skammen. Men da vi ble sammen var han veldig lik meg, han tilpasset seg mine meninger og mine holdninger og jattet med. Jeg merket ikke at han egentlig var veldig ytterliggående og faktisk støttet Taliban før vi hadde flyttet sammen. Da begynte han å vise flere skumle sider, sier hun.
– Som et fengsel
De påfølgende månedene ble han stadig mer voldelig og kontrollerende, mens hun var bundet til hus og barn, ifølge henne selv.
– Det var som å leve i et fengsel, jeg følte meg veldig innestengt. Skammen, og det at jeg ikke klarte å komme meg ut av situasjonen, var uutholdelig. Jeg hadde ikke noe nettverk lenger.
I begynnelsen av 2013 bodde hun i egen leilighet, men mannen fant ut hvor hun var og opptrådte fortsatt truende og invaderende.
Flukten
– Så fikk jeg nok. Da det var en glipe, stakk jeg av og fikk hjelp på et krisesenter. Den dagen jeg gikk ut derfra, var jeg ferdig med den mannen. Men det har kostet mye, for meg og barna. Tenk om jeg nå skulle brukt min tid på å kontrollere og bryte ned mine barns glede og utvikling? Det hadde vært sinnssykt og grusomt.
Hülya forteller at hun var på krisesenteret i ti måneder, hvor hun fikk “fantastisk hjelp og støtte”. Men at hun faktisk hadde dårlig samvittighet da hun anmeldte ham for vold og trusler.
– Jeg vet at det er noe mange mishandlede mennesker sliter med. Selvtilliten blir jo knust. Men nå er det over, og ingen skal få meg eller barna mine til å føle noe sånt igjen.
– Skremmende med bortsending
– Hva tenker du om at 50 prosent av de spurte muslimene i Utrops spørrerunde er enig eller helt enig i at man kan sende barna til hjemlandet om de oppfører seg dårlig?
– Jeg synes det er skremmende at det er såpass mange som synes det er helt greit. Det er så mange andre hjelpetiltak, utallige steder å få hjelp. Har barna virkelig noe å tjene på å leve under et strengt pressregime i en landsby i utlandet? sier Hülya opprørt og vil legge til:
– Det bare veldig skremmende, det er jo barna deres! De stakkars små ungene går glipp av utdanning, språk og en rekke muligheter i det norske samfunnet. Hva om jentene blir giftet bort og satt barn på?
– Kvinner mister sosialisering
– Hva tenker du om at nesten 50 prosent av de spurte muslimene i undersøkelsen mener at “norsk ungdom har altfor mye frihet når det gjelder å feste, drikke og gå ut om kveldene”?
– I min egen erfaring: Til tider opplevde jeg negativ kontroll fra mine omgivelser ved at jeg ikke fikk lov til å gå ut på fest med venner pga frykt for baksnakking. De var redde for at andre tyrkere og kurdere ville se meg på et utested – selv om de tyrkiske og kurdiske mennene jo også var der! Man skjønner jo dobbeltmoralen. Mange unge kvinner mister mye av sitt sosiale liv, og det å bli begrenset er det mange kvinner som sliter med, forteller Hülya.
– Jeg kjenner noen jenter som er myndige som ikke får lov til å gå til Oslo City alene.
Hülya blir sint når hun begynner å ramse opp hva jenter i enkelte muslimske miljøer i Oslo må gå gjennom av kontroll fra familie og miljø:
– Gutter gis frihet
– Guttene har ikke begrensninger, men jentene må alltid ta hensyn. Jenter må ikke bli sett med en person av det motsatte kjønn. Guttene kan drikke, mens jentene blir sett veldig ned på om de gjør det. Hvis jeg gikk kledd i en kort sommerkjole, merket jeg at jeg fikk en del blikk. Men jeg har ingen interesse av å la sånt påvirke mine valg, sier hun.
– Dessuten mistenker jeg at mange jenter som plager andre jenter angående klesvalg, egentlig selv har et brennende ønske om å kle seg som de vil og føle seg vakker, ler Hülya.
– Undersøkelsen viser også at 45 prosent av muslimene følte at de måtte undertrykke sine egne behov i livet på grunn av familiens ønsker?
– Det sier jo ingen ting om hva slags behov de føler de må undertrykke. Hvis det er snakk om behov for å sosialisere seg, kanskje å få være alene også, så er det noe de må ta et oppgjør med. Men hvis det er andre grunnleggende behov, som å få velge partner selv eller stake ut mer av sin egen vei her livet, så blir det en slags mini-revolusjon. Noen er nødt til å bryte ut og vise vei for andre kvinner, det er ingen snarveier til frihet, sier Hülya.
Moren til Hülya stikker innom og forteller til Utrop at Hülyas lillesøster, som er i barneskolealder, ble fortalt at hun skulle “brenne i helvete” på grunn av et skjørt.
– Brenn i helvete
– Skal en liten jente brenne i helvete for å bruke skjørt? Nei, det er de folka der som skal brenne i helvete! tordner hun.
– Hvilket land er det vi lever vi? Hvilken tid er det vi lever i? Det forstyrrer oss at disse menneskene kommer hit til Norge for å prøve å styre jenter. De må ha veldig lite å gjøre i hverdagen, fortsetter hun indignert.
Mor og datter diskuterer forholdet mellom frihet og ansvar. De er enige om at man skal ha et nært og godt forhold til sine barn, og at barna skal få høre det når de går over streken. Men:
– Frihet uten ansvar er å være fortapt. Men ansvar uten frihet er et fengsel. Du skal ikke sette begrensninger, men forklare og prate. Du skal ikke stenge ungene dine inne, men gi den friheten til at de kan gjøre ting med riktig og sunn motivasjon, sier Hülya.
– Nei til religiøse menn
De to ler og samtidig rister på hodet når de forteller om alle episodene der jenter og kvinner blir utsatt for religiøs kontroll – i Oslo.
– Det er sånn med kontrollen: “Mannen” tar en avgjørelse og kvinnen må akseptere hva han sier. Døtrene mine skal ha absolutt alle muligheter i dette samfunnet. De skal ikke begrenses, ikke kontrolleres, og aldri styres av religiøse menn! sier Hülya.
Hülya ønsker å takke krisesenteret hun var på for all hjelp.
FAKTA
Tvangsekteskap og lignende former for ekstrem kontroll defineres som vold i nære
relasjoner. Politi, rettsvesen, helsetjenester og krisesentre rapporterer at vold fra ektefelle eller samboer rammer flere tusen kvinner og menn hvert år. Volden er ofte er svært alvorlig og fører til store somatiske og psykiske skader for offeret og for barna som blir vitne til volden.
Kilde: Rapporten “Æresrelataert ekstrem kontroll – dilemmaer og utfordringer”, NTNU, 2011
