Foto: Privat
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
For Arntsen Sajjad var valget av tittelen av boken ikke fullt så enkelt.
– Opprinnelig hadde jeg tenkt “Happystan Pakistan”, men så tenkte jeg at analogien til tandoor-kjøkkenet var bedre.
Forfatteren sier hun alltid har sett Pakistan som en “Tandooristan”, etter at hun opplevde 50 varmegrader og at myggen ikke overlevde varmen.
– Tittelen refererer til et varmt folkeslag, matkultur, men ikke minst at Pakistan er et land som er i ferd med å bli overopphetet; klimaet blir betydelig varmere, moderne kultur står i sterk kontrast til tradisjon, terror utgjør et omfattende samfunnsproblem og det å være kvinne kan oppleves som en heftig kamp om tilværelsen. Samtidig er det også en fortelling om et hjertevarmt folk som har tatt meg imot som utenforstående på en god måte.
For henne er det å sette seg på flyet til Pakistan noe som gir henne glede.
– Landet er mitt andre hjem, og jeg blir trist hver gang jeg reiser tilbake til Norge. Nå som vi har hatt reiserestriksjoner har jeg følt det som anstrengt.
Utgis i november
Tandooristan gis ut på Frekk Forlag i november og tar opp temaer som ekteskap og flerkoneri, svart magi, søppel og klimaet, men også om det hjertevarme samfunnet.
Arntsen Sajjad tar også opp sine egne opplevelser med å ha overlevd en selvmordsbombing.
– For meg er Pakistan dypt personlig, på vondt, men aller mest på godt. Jeg har giftet meg med en pakistaner, og blitt en del av et familiefellesskap, og et lokalsamfunn. Jeg har fått sett landet på innsiden, og på godt og vondt. Jeg ser hvordan terroren, volden og ekstremismen i landet er en ødeleggende kraft, som også rammer vanlige pakistanere, i tillegg til at kvinner, fattige og minoriteter har mye å stri med. Jeg er glad i gjestfriheten, felleskapet, det yrende folkeliv og folks toleranse overfor meg som utlending.
Skal åpne sinnet
Forfatteren anbefaler boken til både reisende, pressefolk og ansatte i utenrikstjenesten, i tillegg til alle som vil lese om andre samfunn.
– Et kanskje underliggende formål med Tandooristan er å få folk til åpne sinnet. Jeg vil vise hvordan landet har utviklet seg i løpet av de flere titalls besøkene mine siden jeg var der for første gang i 1985 på feltarbeid som sosialantropologi-student. I Vesten har mange et negativt syn på Pakistan på grunn av det som skrives og vises om landet.
– Ser du som viktig å vise leserne andre sider ved Pakistan enn det som vises i mediene?
– Som alle land har Pakistan også sine problemer, og da spesielt med vold og ekstremisme. Samtidig finnes det også sider som ikke kommer frem. Her er det igjen viktig å være åpen for nye inntrykk. Og ikke minst se på likhetene som finnes på mellommenneskelig plan.
Fokus på vanlige folk
For henne handler også Tandooristan om historien til vanlige folk.
– Jeg har skrevet med et forfatterblikk på middelklassen og fattigfolket, fremfor å snakke om de mer privilegerte klassene. En må huske at Pakistan er et klassebasert kastesamfunn, hvor undertrykkelsesmekanismene er flerfoldige. Kastesystemet er rasistisk, og bestemmer alt fra hvem du kan gifte deg med til hvilken plass du har i samfunshierarkiet. Systemet er kvinneundertrykkende fordi den muliggjør maktmisbruk, og herunder også seksuelt misbruk.
– Et tema du tar opp er kjønnslikestilling? Vil du si at det har skjedd fremskritt på feltet?
– Noen kvinner dekker seg til, mens andre blir mer liberale. Kvinner ser andre kvinner som lykkes, og blir inspirert til å ta høyere utdanning. Samtidig skjer det en utvikling hvor flere stiller spørsmål rundt gamle “vedtatte” oppfatninger som preger et tradisjonelt patriarkalsk samfunn. Jeg ser mer feminisme i form av kvinner som kommer seg opp og frem, og hvor flere menn støtter opp om likeverdsidealer.
Globalt samfunn
For mange norsk-pakistanere som tar turen tilbake til opprinnelseslandet er det et sjokk å se hvordan landet har endret seg.
– Kultur er ikke statisk, og er i stadig endring. Vi ser det i Pakistan som Norge. Norsk-pakistanerne som flyttet fra landet på 70-tallet har et annet bilde av landet enn det landet har utviklet seg til å bli.
– Har landet blitt mer moderne?
– Som samfunn er Pakistan komplekst nok. Jeg ser at landet har åpnet seg opp, spesielt grunnet teknologien, og blitt en del av det globale. Unge er spesielt oppmerksomme og villige til å stå opp for et bedre samfunn. Samtidig skjer ting den andre veien. Stadig blir analfabete unge menn utsatt for hjernevask og rekruttert til ytterliggående fanatisme. Så har man også landets tradisjonelle eliter som gjør hva som helst for å beholde sine privilegier.
Utvandringsland lenge
I dette nye globale Pakistan forsøker landet statsminister Imran Khan å få innført en “norskliknende velferdsstat”, sier forfatteren.
– Jeg ser blant annet at man har innført helsekort for fattige, men at det ofte er vanskelig å få dette systemet til å fungere. Khan ble valgt inn på en plattform mot den tradisjonelle elitens korrupsjon og maktmisbruk, og folk har store forventninger, til tross for at reformene motarbeides av en samlet opposisjon.
Flere tiår etter at de første pakistanske arbeidsinnvandrere fra Punjab ankom Norge, er landet fortsatt preget av utvandring og manglende interne muligheter.
– For meg ligger det betydelig sprengkraft i at store deler av befolkningen er fattige, og at ikke minst de yngste generasjonene er bevisste rundt sosial rettferdighet. Her ligger det også en kime til håp.
– Hva vil du si. som kjenner landet, er strukturelt avgjørende?
– Først og fremst tenker jeg at det må skjer endringer i utdanningssystemet. Landet har fortsatt høy analfabetisme, også i betydningen funksjonell analfabetisme etter endt skolegang. I Pakistan er det mange som kan stave navnet sitt, men og som regnes som alfabetisert, men de har lav formell utdanning og lave kunnskaper om samfunnet rundt seg. Fokuset er også mer på jobb og dagligliv, og for mange handler alt som å overleve. For denne store massen er det lett å bli lurt av religiøse og politiske krefter som har lumske hensikter. Skal landet komme seg opp og frem er det spesielt viktig å ha godt utdannede og kritiske samfunnsborgere, som kan støtte kreftene som vil påvirke landet i en virkelig positiv retning og ikke bare mele sin egen kake – og bli enda rikere.
