Foto: Wikimedia Commons
- Regjeringen vil skjerpe norskkrav for å få permanent opphold - 20.12.2024
- Holmestrand-skole får Benjaminprisen - 19.12.2024
- Snart blir det mer politi i Oslos gater - 18.12.2024
– Det er ingen utløpsdato for rettferdighet, sier advokaten Thomas Walther.
Han får piggene ut når han hører kritikk mot tyske domstoler som stiller eldre overlevende nazister for retten – selv om det er snakk om personer over 90 år.
– Straffeforfølgelse av eldre menn og kvinner blir på en eller annen måte sett på som problematisk – selv om det dreier seg om rundt 1.000 eller 5.000 drap der de anklagede deltok aktivt. Dette dreier seg rett og slett om å få rettferdighet, understreker den tyske advokaten.
En medisinsk vurdering i august kom fram til at Josef S. var egnet til å stå for retten.
Torsdag ettermiddag var rettssaken i gang. Så langt vil ikke Josef S. komme med uttalelser om arbeidet i nazileiren, men bare gi informasjon om sin personlige situasjon, sier hans advokat Stefan Waterkamp i retten.
Faren til 79 år gamle Antoine Grumbach var blant de drepte i leiren. Han sier han ønsker at den tidligere vakten skal erkjenne «muligheten for skyld».
Kan dømmes – slipper fengsel
Walther håper Josef S. etter hvert vil snakke – rettssaken skal etter planen vare helt til begynnelsen av januar.
– En mann er ikke laget av stein og er ikke en maskin. Kanskje han vil si noe, sier Walther.
Selv om Josef S. skulle ha blitt funnet skyldig av retten, vil han trolig ikke bli satt i fengsel på grunn av sin høye alder.
Furchner, som gikk under navnet «ondskapens sekretær», dukket imidlertid ikke opp. Hun hadde forsøkt å stikke av. Senere samme dag ble hun pågrepet og tatt med til retten. Hun ble også varetektsfengslet.
Denne uka ble hun løslatt fra varetektsfengselet – under flere betingelser. Rettssaken mot henne fortsetter.
Gjenoppbygging fremfor oppgjør
De første årene etter krigen hadde tyskerne generelt en motvilje mot å forfølge tidligere nazister. Dermed fortsatte mange av nazistene i viktige administrative stillinger.
Tyskerne var først og fremst opptatt av å gjenoppbygge landet. Mange ville heller ikke ta inn over seg de forbrytelsene som var begått – og Nürnberg-rettssakene ble av mange sett på som «seierherrenes rettferdighet».
– For 30–40 år siden brukte påtalemyndigheter og dommere alle slags påskudd for å legge bort saker – eller til å frifinne folk for naziforbrytelser, sier Walther.
Men slik praksis har ingenting å gjøre med lov og rettferdighet, legger han til.
Nå er det i hovedsak personer som tjente som en del av Adolf Hitlers utryddelsesmaskin, som må svare for seg i retten – selv om de altså er blitt svært gamle.
Kravet om rettferdighet
Walther representerer overlevende og deres slektninger. Walther har jobbet hele livet som aktor og dommer. I dag bruker 78-åringen pensjonisttilværelsen til å skaffe etterlatte og overlevende rettferdighet.
– I tillegg til de pårørende til de drepte, har utallige familier – selv om de ble helt utslettet – rett til denne rettferdigheten. Selv om den kommer sent, sier han.
Titusenvis av innsatte døde som følge av hardt tvangsarbeid, drap, medisinske eksperimenter, sult eller sykdom før leiren ble frigjort av sovjetiske soldater.
Josef S, som i dag bor i Brandenburg, har nektet å komme med offentlige kommentarer til rettssaken. Han var 21 år i 1942.
– De høyere rangerte offiserene er døde … bare de med lavere rang kan teoretisk sett fortsatt være i live i dag, sier Walther.
Mens Walther fremdeles var sorenskriver, fremmet han saken som førte til domfellelsen av ukrainskfødte John Demjanjuk i 2011. Demjanjuk (90) var tidligere fengselsvakt i Sobibor, som var en tysk tilintetgjørelsesleir i Sørøst-Polen. Demjanjuk ble dømt for å være en medhjelper til drapet på rundt 28.000 jøder der.
Siden den gang har domstolene avsagt flere dommer med den begrunnelse at tiltalte tjente som en del av den nazistiske drapsmaskinen – og ikke for drap eller grusomheter direkte knyttet til den enkelte anklagede.
Walther mener rettssakene fra Nazi-Tyskland virker som verdifull avskrekking selv i dag.
– Det er alltid en påminnelse for nåtiden – at det er handlinger man ikke kan delta i, understreker han.
