Foto: Mathias Eick, EU/ECHO
Det finnes om lag 10 millioner statsløse i verden, ifølge anslag fra internasjonale organisasjoner. I Europa er det rundt 600 000, hvorav cirka halvparten er russisktalende i Estland og Latvia. Men dette er svært usikre tall fordi nesten ingen stater fører ordentlig statistikk over disse menneskene.
– Folk blir statløse av helt spesifikke grunner, for eksempel når en stat nekter å anerkjenne en nasjonal minoritet som borgere. Det har blant annet skjedd med flere millioner fra rohingya-folket i Myanmar og med flere hundre tusen syriske kurdere. Dette er folk som har bodd på en stats område i generasjoner, noen ganger århundrer, men likevel blir nektet statsborgerskap av myndighetene, sier Gábor Gyulai som nylig besøkte Norge.
Gyulai representerer Den ungarske Helsingforskomiteen, har jobbet med problematikken rundt statsløse i mange år og har skrevet flere rapporter og artikler om temaet.
– Mangler rutiner
De få statsløse som klarer å komme seg til Europa, ender ofte opp i en umulig situasjon fordi få land har skikkelige ordninger for å identifisere dem og dermed kunne avgjøre om de har krav på opphold, f eks som flyktninger. Norge er ett av landene som forsømmer seg, mener Gyulai.
– Det finnes ingen skikkelige rutiner for å finne ut av hvem disse menneskene er og om de har krav på beskyttelse.
Én av konsekvensene er at statsløsheten går i arv. Barn som er oppvokst i Norge, men har statsløse foreldere risikerer å bli gående i årevis uten avklart statsborgerstatus.
– For den statsløse selv er konsekvensen ikke så sjelden at man blir sittende fast i en juridisk hengemyr som gjør at man i verste fall verken blir anerkjent som flyktning eller får opphold på humanitært grunnlag, samtidig som man ikke har noe land å returneres til. Det kan ta årevis å løse opp i dette, og fra andre land enn Norge kjenner vi til tilfeller der det aldri blir løst, sier Gyulai.
Konvensjoner som ikke følges
Norge har undertegnet FN-konvensjonen om begrensning av statsløshet fra 1961 og Den europeiske konvensjonen om statsborgerskap fra 1997. Leser man disse sammen, er det åpenbart at Norge har forpliktelser overfor de statsløse som landet ikke oppfyller per i dag, mener Gyulai. På tross av dagens uholdbare situasjon for statsløse i Norge er Gyulai forsiktig optimist.
– Norge har mange av forutsetningene for å bli et foregangsland i denne saken. Dere har for eksempel en velfungerende utlendingstjeneste med mange høyt kvalifiserte saksbehandlere. Det er i dag bare 12 land som har lovgivning på feltet og mange av disse har mangelfulle regler og praksis. Brasil har et lovverk på trappene som ser meget lovende ut, men dette er ennå ikke vedtatt. Veien er nok lang fram til en god lov i Norge, men forholdene ligger strengt tatt til rette.
Kan få livet tilbake
Gyulai mener det vil være flere fordeler med å få et solid lovverk på plass.
– For individene som i dag er statsløse, vil det bety at de får en fremtid. Det vil ha enorm betydning for enkeltmennesker. For Norge vil det bety økt anerkjennelse internasjonalt. Det er også viktig å understreke at å sikre disse menneskene rettigheter ikke vil medføre særlige kostnader for staten. Det er snakk om få saker hvert år, kanskje noen titall eller hundretall i et land som Norge, som hadde nesten 12 000 asylsøkere i fjor.
Det lave antallet er noe av grunnen til at Storbritannia nylig snudde og fikk på plass et lovverk for statsløse som et av få land i Europa, tror Gyulai.
NOAS: – Norge må få nye regler
Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) kommer gjennom sitt informasjonsprogram i kontakt med nesten alle asylsøkere som kommer til Norge. Deres inntrykk er også at antallet statsløse som kommer til Norge, er lavt.
– Vi har ikke gjort noen egen kartlegging, så vi kjenner ikke det nøyaktige tallet, understreker organisasjonens generalsekretær Ann-Magrit Austenå. – Men vi anslår at det dreier seg om 2-500 personer per år. FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) kommer med en rapport om statsløse om kort tid. Regjeringen må gå grundig gjennom denne rapporten.
Norge mangler en prosedyre for å indentifisere og gi beskyttelse til statsløse. Det er uholdbart, mener Austenå.
– Hvis man er statsløs og ureturnerbar, er terskelen veldig høy for å få opphold slik reglene i dag blir praktisert, legger hun til.
Hun mener at norsk lovverk må gjennomgås.
– Jeg kan ikke se hvorfor Norge ikke skal være ledende på dette feltet. Dette er ikke snakk om store grupper, men for dem det gjelder er det ekstremt viktig.
Regjeringen: – Ingen planer om endring
Men regjeringen ser annerledes på saken. Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen svarer slik i en epost til Utrop:
– Statsløsproblematikken er en internasjonal utfordring. I Norge er det beskyttelsesbehovet som avgjør om noen får opphold. Hver asylsøknad behandles individuelt. Det foreligger ingen planer i Norge om å endre lovverket på dette området, men vi følger problematikken og vil vurdere innholdet i den ventede rapporten fra UNHCR.
