Foto: Privat
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Forsommeren i 1971 kom de første store gruppene med arbeidsinnvandrere fra Pakistan til Oslo, selv om det kom enkelte allerede på slutten av 60-tallet.
50-årsjubileet ble tidligere i høst markert med kongelig besøk og fest i Rådhuset og på Rådhusplassen. Jubileumskomiteens leder, Khalid Mahmood, åpnet seremonien i Oslo rådhus, før byrådsleder Raymond Johansen (Ap) og Pakistans ambassadør til Norge, Tale Baber Amin, holdt tale.
Historisk ikke-vestlig innvandring
Innvandringen fra Pakistan er historisk som den første store gruppen fra et land utenfor Vesten og Europa.
I august 1971 meldte NRK at det var kommet rundt 800 pakistanere til Norge. De fleste bodde trangt, som mennene i Kirkeveien, og de hadde vanskelige levekår.
Videre skriver Avisen Oslo at mange av arbeidsinnvandrerne som fikk bli i Norge, fikk etter hvert jobb i bedrifter i servicenæringen og industrien, i bransjer som hadde utfordringer med å skaffe norsk arbeidskraft.
I kronikken “Takk, Norge” på NRK Ytring skriver den norsk-pakistanske programlederen Noman Mubashir at førstegenerasjonen “var unge, reiselystne og villige til å jobbe hardt”.
En av disse første innvandrerne var Ahmad Mubashir, Nomans far, som i 50 år har jobbet som radiograf på Ahus.
– De takket ja til all slags arbeid. På fabrikker, innen renhold, vaskerier og på storkjøkken. De jobbet hardt. Gjerne to til tre skift. Store deler av lønna sendte de til slekta.
Klassereise – men for alle?
Hvordan har det så gått videre, 50 år etter? Vi har fått norsk-pakistanere i offentligheten, advokatbransjen, artistlivet, politikken og styrerommene. Men har alle fått tatt del i klassereisen, som tidligere kulturminister Abid Q. Raja beskrev i sin nylige biografi?
Aslam Ahsan kom til Norge i 1971, og regnes som en nestor i norsk-pakistansk historie. Ahsan var på 70-tallet fabrikkarbeider, før han på 80-tallet ble talsmann for Pakistansk arbeiderforening. Han var en av de første politikerne i Norge med pakistansk bakgrunn, og lenge vært kjent for sitt engasjement i en rekke samfunnsspørsmål.
Overfor Utrop sier han at det finnes et glansbilde av norsk-pakistaneres integrering som ikke stemmer med virkeligheten.
– For oss er det hyggelig med suksesshistoriene. Utdanningssystemet i Norge har gjort det mulig for etterkommergenerasjonene å få seg jobb og bedre sosial status. Flesteparten av norsk-pakistanerne har klart seg greit, men det er mange som ble hengende etter. Også blant etterkommerne er det de som sliter sosialt og økonomisk. Spesielt er sysselsettingen blant kvinner med pakistansk bakgrunn fortsatt for lav, sier han.
Fattigdomsformer
Ahsan er bekymret for at mange norsk-pakistanere har et spesielt fokus på fattigdom.
– Fattigdomsbegrepet som mange har henger igjen fra opprinnelseslandets kultur. Folk kan ha det materielt greit etter opprinnelseslandets standard, noe som vil bety at man sliter økonomisk i Norge. Jeg tenker det er flott å feire 50 år med suksesshistorier, men ikke glem at mange henger etter.
Jeg tenker det er flott å feire 50 år med suksesshistorier, men ikke glem at mange henger etter.
– Hva kan være grunnen til de sosiale forskjellene blant norsk-pakistanere?
– Norsk-pakistanere ble etter hvert på 80- og 90-tallet en mer mangfoldig gruppe, som kom fra forskjellige sosiale klasser. Spesielt på 90-tallet merket man store endringer på folk som lyktes, og ble mer integrert i det norske samfunnet, og resten.
Fokus på primærbehov
For de første arbeidsinnvandrerne var det fokus på primære behov som jobb og bolig i de første årene i Oslo, mimres han.
– Etter hvert kunne vi tenke på vår egen utdanning og læring av norskspråket.
Samtidig med pakistanerne kom også tyrkere og marokkanere. Ifølge Ahsan markerte dette et slags kulturskifte i Norge.
– Fra 1971 og utover merket man innvandringen på ordentlig, og ikke minst i årene etter, når folk bestemte seg for å bli, og ta med familiemedlemmer til landet.
Norsk-pakistanere best integrert
Og selv om det er levekårsforskjeller innad i gruppene hevder Ahsan at norsk-pakistanerne har klart seg best av etterkommerne fra de opprinneligste utvandrergruppene, som reiste landveien til Europa.
– Sammenliknet med land som Sverige, Danmark eller Storbritannia og Tyskland tenker jeg norsk-pakistanerne havnet i en spesiell gunstig posisjon, hvor integreringsomfanget ble bedre.
Lite sosialhjelpsmottak
– Hva tenker du er grunnen til denne utviklingen?
– I Norge hadde vi håndfaste statlige tiltak siden 80-tallet. Egentlig kom de første arbeidsinnvandrerne noen år før Norge havnet i en økonomisk nedgangsperiode fra midten av 70-tallet, som ble preget av utflytting og nedleggelse av arbeidsplasser i industrien. Gjennom tiltak som Selskapet for innvandrerboliger (SIBO) hjalp man folk til å etablere seg. Vi opplevde dette som positivt i en økonomisk utfordrende tid.
Ifølge Ahsan er norsk-pakistanere generelt sett en gruppe som har vært lite representert i sosialhjelpsstatistikkene.
– Vi ser også lite grad av arbeidsledighet hos 3. og 4. generasjon. Egentlig bør effekten av integrering helst måles fra 2. generasjon og utover, forteller han.
Ulike miljøer
NRK-journalist Atta Ansari har i lang tid fulgt integreringsdebatten, og observerer at forskjellene innad blant norsk-pakistanere har økt.
– Utfordringene er størst i familier som ikke har fokus på utdanning, og hvor barn og unge ikke kan ta klassereisen som innvandrergrupper vanligvis gjør på generasjonsbasis. Så handler det også om at folk er forskjellige, og at det ikke finnes et eneste norsk-pakistansk miljø, men ulike miljøer. Da pakistanere kom til Norge hadde nok de aller fleste noenlunde samme startpunkt. Men også den gang kom de med utdanning raskere ut av underbetalte vaskejobber. De tok videreutdanning i Norge og ble også de første til å skaffe seg såkalte «middelklassejobber».
Førstegenerasjon som forbilde
I Norge fikk førstegenerasjonen utdanningsdrømmer oppfylt gjennom sine barn.
– Foreldrenes motivasjon på vegne av egne barn har betydd enormt mye. Særlig for barn av foreldre som selv hadde med seg liten eller ingen skolegang fra Pakistan. Spesielt har folk fra landsbyen kjempet hardt for at etterkommerne skal få en bedre fremtid i Norge. Igjen tenker jeg det er fokusmangelen på utdanning som gjorde at man ikke tok det avgjørende siste steget i integreringsprosessen sin.
Han husker også flere fra førstegenerasjonen som fullførte utdanning i voksenalder.
– Folk fikk jobb som regnskapsfører, lærer, sosionom, bankfunksjonær, konsulent, salgsleder, ingeniør, lege, osv. Disse ble gode forbilder for mange i sin egen egen generasjon. For de som ikke kunne studere selv på grunn av mangelfull skolegang fra hjemlandet, levde ut drømmen gjennom barna sine.
For unge pakistanerne som gjør det godt i dag er mange i førstegenerasjonen helt klart forbilder for dagens unge.
– Vi må samtidig ikke glemme at de kom seg opp, fordi noen hadde tråkket stien før dem. Det er slett ikke slik at det ikke fantes regnskapsfører, leger, ingeniører, sosionomer og lærere blant førstegenerasjonen. De var få, men de fantes. De reelle forbildene er de som lærte norsk i voksen alder og fullførte sin utdanning i voksen alder. De fikk bedre jobber og viste andre veien.
Suksesskriterier
Ansari hevder samtidig at suksesskriterier ofte kan være selvdefinerte.
– Er man mer “del av samfunnet” fordi man er lege eller advokat, enn når man har sin egen lille butikk. Vi må kanskje også tenke at Norge får ressurser gjennom innvandringen på ulike vis. Folk har bidratt gjennom ulike måter, selv om man ikke har vært en “suksesshistorie”. Jeg tenker det finnes flere måter å jobbe seg frem og lykkes i et samfunn.
Nye grupper i et samfunn må uansett jobbe seg frem fra scratch, fremhever han.
– Selvsagt kan ting gjøres bedre, både fra de nyankomne, og samfunnet som tar dem imot, og skal tilrettelegge for at de skal lykkes i sine nye liv. En naturlig utvikling for nyankomne er at man strever i den første tiden, før det går bedre etter hvert.
FAKTA
Norsk-pakistanere er en betegnelse på norske innbyggere som har to pakistanskfødte foreldre. Per 1. januar 2020 var det 38 674 norsk-pakistanere i Norge, hvorav 21 109 var innvandrere og 17 565 var norskfødte etterkommere. De første norsk-pakistanerne kom i midten og slutten av 1960-årene som arbeidsinnvandrere da innvandringspolitikken var liberal. Siden år 2000 har pakistansk innvandring via familiegjenforening/familieetablering avtatt.
Andregenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født i Norge, er godt integrert med høy deltagelse i høyere utdanning. Førstegenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født i Pakistan, er ikke like godt integrert. Førstegenerasjons norsk-pakistanere har også høyest andel selvstendig næringsdrivende i Norge; 9 % mot 4,5 % i hele befolkningen.
(Kilde: Norsk Wikipedia)
