Foto: Wikimedia Commons
De siste dagene har det fått mye oppmerksomhet at Venstre og Krf har fått gjennom en noe mykere fremgangsmåte overfor de såkalte asylbarna. Men det finnes problemer som stikker langt dypere i norsk asylpolitikk, mener forsker Maja Janmyr ved Universitetet i Bergen.
– Til tross for at EUs Returdirektiv pålegger Norge å ha et system for effektiv kontroll av tvangsreturer, gjennomfører norske myndigheter ingen oppfølging av de returnerte. […] Argumentasjonen har vært at når et individ skal returneres, så har grunnlag for asyl blitt nøye behandlet av Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE), i en prosess der mennesker gis asyl om de er under risiko for forfølgelse, tortur eller annen inhuman eller krenkende behandling eller straff.
Det skriver forsker Maja Janmyr i en artikkel i tidsskriftet Røyst.
– Urovekkende
Hun viser til Rahim Rostamis deportering fra Norge til Iran. Rostami ble etter at han ble sendt tilbake til Iran innesperret i det beryktede Evin-fengslet og senere torturert.
– Selv om hele 12 prosent av avslagene som ankes til UNE får medhold, er rettslig stadfestelse av en feilaktig beslutning i prinsippet umulig når et individ allerede er returnert. Likevel var UNE involvert i hele 237 rettssaker i 2013, der det altså kun var de som ikke enda hadde blitt returnert som hadde mulighet til å gå til sak mot staten. Like urovekkende er det faktum at UNE har tapt tre av fem asylsaker, altså 60 prosent, i menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg, skriver Janmyr.
Hun kaller også det å utarbeide en returavtale med Eritrea “dypt urovekkende” og minner om at flere rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner mennesker som har flyttet fra Eritrea for å søke asyl i andre land nærmest automatisk anklages for aktivt landsforræderi ved retur, og at tortur forekommer regelmessig i eritreiske fengsel.
Returavtaler er noe forholdsvis nytt i norsk innvandringspolitikk. Det var først i 2002 at regjeringen begynte å jobbe systematisk med å få plass slike avtaler. Fra 2009, da Stoltenberg II-regjeringen gjennomførte en hel rekke innstramninger på asylfeltet, ble arbeidet med avtalene intensivert. Etter at Høyre og Frp kom i regjering, har retur-skruen tatt en enda en kraftig omdreining, ifølge forsker Maja Janmyr. Slik hun ser det, har myndighetene operert med to begrunnelser for å inngå returavtaler. På den ene siden ønsker man å øke antallet returer fra Norge, og på den annen side ser man for seg at avtalene skal minste tilstrømningen av asylsøkere.
Men det er lite som tyder på at returavtaler at det kommer færre asylsøkere, mener Janmyr, og viser til forskning i Norge og internasjonalt. Cathrine Eides studie av den etiopiske returavtalen viser at det skjedde lite etter at returavtalen hadde kommet på plass. Ingen etiopiere er blitt tvangsreturnert som en del av avtalen. EUs returavtaler har også blitt studert av Florian Trauner og Imke Kruse, som mener at returavtaler ikke kan minske migrasjonsstrømmen til EU nevneverdig. Ifølge Janmyr henger det ganske enkelt sammen med at det som driver migrasjonen, for eksempel krig og konflikt rundt om i verden, ikke påvirkes av returavtalene.
En nylig gjennomført studie av tvangsreturnerte afghanere konkluderer også med at det ikke finnes noen bevis som støtter ideen om at tvangsretur fungerer avskrekkende for andre som ønsker å omgå migrasjonskontroller. Det er derfor nærliggende å tro at tvangsretur først og fremst er symbolpolitikk, og at myndigheter verden over egentlig er mer bekymret over velgernes oppfatning enn å gjennomføre effektive tiltak, mener forskeren.
– Retur kan være legitimt
Utrop kontaktet forskeren for å finne ut mer.
– Du skriver i din artikkel at det finnes 14.000 såkalte irregulære, eller papirløse, innvandrere i Norge. Er det ikke Norges rett og plikt å returnere dem som ikke har krav på beskyttelse?
– Retur er utgangspunktet noe veldig bra. Mennesker som ikke har krav på beskyttelse, skal returerne, og inivdiver som ikke lenger anses å være flyktninger bør i de fleste tilfeller reise tilbake til hjemlandet. Fra et menneskerettslig perspektiv er tvangsretur absolutt ikke forbudt, men returen må oppfylle alle de krav som menneskerettighetene stiller. Først og fremst må ingen returer være i strid med prinsippet om non-refoulement. Studier viser dessuten at mange som blir tvangsreturnert faktisk forsøker og/eller lykkes med å reise igjen.
– Bør Norge gi opphold til flere, da særlig asylsøkere fra konfliktområder?
– Norge bør arbeide for at flere flyktninger skal kunne ta seg inn i Europa på lovlig vis. Dette er i prinsippet umulig i dag, og folk tvinges til å begi seg ut på lange og farlige reiser. Vi kan allerede nå bruke humanitære viseringer eller gi mulighet til å søke asyl på Norges ambassader i utlandet. Det er bra at vi har økt antall kvoteflyktninger for neste år. Men fremfor alt bør vi opprette flere kanaler for dem som trenger internasjonal beskyttelse, skriver hun til Utrop i en epost.
– Gode støtteordninger
Når Utrop tar kontakt med Justisdepartementet for å få svar på hvorfor Norge ikke følger opp avviste asylsøkere for å finne ut om de utsettes for menneskerettighetsbrudd, får vi følgende svar fra statssekretær Jøran Kallmyr (Frp):
– Det finnes gode støtteordninger for de som velger å følge vedtakene fra myndighetene. Til neste år skal legges det opp til at minst 10 100 personer skal returnere, fordelt med 7800 tvangsreturer og 2300 assisterte returer.
Han understreker at personer som har fått endelig avslag på asylsøknaden har en plikt til å forlate Norge innen fristen myndighetene setter.
– De som velger å ikke følge lovlig fattede vedtak, oppholder seg ulovlig i Norge, og vil bli returnert av politiet. Det er viktig for tilliten til asylinstituttet at de som ikke har krav på beskyttelse blir returnert, skriver han via departementets presseavdeling i en epost.
