Den pressede situasjonen på grensa mellom Polen og Hviterussland vedvarer. Denne uka ble det kjent at Polen øker antallet soldater i området 7.500 til 10.000. Soldatene kommer i tillegg grensevaktene som fra før vokter grensa.
Tyskland styrker på sin side vaktholdet langs grensa mot Polen. I et intervju med Bild am Sonntag sa innenriksminister Horst Seehofer at 800 tyske politifolk allerede er utplassert, og at det kan bli flere «hvis nødvendig». Han antydet også at det bør innføres grensekontroll hvis situasjonen ikke bedrer seg.
Normalt er det ingen grensekontroll mellom de 26 landene som er med i Schengen-samarbeidet.
Bekymringen for situasjonen for flyktningene som forsøker å ta seg inn i EU via Hviterussland, er økende. Før helgen krevde FN umiddelbar handling for å redde liv og unngå lidelser. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har flere asylsøkere og migranter vært strandet i ukevis under stadig dårligere forhold. Enda verre blir det når vinteren kommer for fullt.
– Det er et mareritt, sier 24- åringen. Han har det spesielt vanskelig fordi han lider av Crohns sykdom, som er en kronisk betennelse i mage-tarmkanalen.
Han sitter på en seng av furukvister og dødt løv utenfor grensebyen Kleszczele øst i Polen. Han forteller at han har vært som en pingpongball mellom grensevaktene i Polen og Hviterussland.
– Jeg har forsøkt å krysse grensen fem, seks ganger. Hver gang er jeg blitt pågrepet og sendt tilbake av polske vakter.
Hviterussland nekter på sin side å la ham returnere til Minsk for å reise tilbake til Libanon.
– De hviterussiske sikkerhetsstyrkene sa til meg: Du har bare to valg, enten dør du her, eller du dør i Polen. Det er det, forteller en fortvilet Abd Alwareth.
Abd Alwareth forteller at han reiste fra finanskrisen i Libanon. Håpet var å få et bedre liv.
Reisen fra Libanon kostet ham rundt 33.000 kroner. Han hadde funnet et hviterussisk firma i sosiale medier som hadde lovet å hjelpe ham.
Men nå opplever de mange tusen migrantene og flyktningene at de befinner seg i en helt fastlåst situasjon og at de trolig er blitt kasteballer i et skittent politisk spill.
EU mistenker Hviterussland for å organisere den enorme tilstrømmingen av migranter – for på den måten å ta hevn etter at EU innførte sanksjoner mot landet.
EU innførte i sommer sviende sanksjoner mot Hviterusslands økonomi. De rammer viktige eksportvarer som olje, kunstgjødsel og tobakk. Disse sanksjonene kom i tillegg til sanksjoner mot navngitte personer og bedrifter knyttet til regimet i Hviterussland. Sanksjonene var et svar på de omfattende menneskerettighetsbruddene som begås av hviterussiske myndigheter.
Hviterussland avviser blankt at de står bak migrantstrømmen og skylder på Vesten.
Polen fører en svært restriktiv politikk og nekter innreise for migrantene og flyktningene ved grensen. Migrantene sendes derfor fram og tilbake over grensen.
Polens regjering er blitt sterkt kritisert av menneskerettighetsgrupper som mener den ikke overholder sin forpliktelser om å la migranter søke asyl. Mennesker går uten vann og mat og har ikke noe ly, og det har vært meldt om flere dødsfall.
En gruppe polske kvinner samlet seg likevel nær grensen lørdag i forrige uke der de protesterte mot tiltakene.
– Vi føler med menneskene i skogen, sier Sylwia Chorazy, en av de rundt 200 demonstrantene ved grensen i Michalowo øst i Polen.
– Sønnene mine spurte meg i morges: Mamma, hva om vi også hadde måttet overnatte i skogen? Det er trist, så utrolig trist, sier hun.
Men selv om han er svært utmattet og knust, forstår han at grensevaktene bare gjør jobben sin.
– De beskytter bare landet sitt. Vi er jo ulovlige, sier han.
I forrige uke klarte Abd Alwareth og hans syriske migrantvenner å få kontakt med polske aktivister. Aktivistene møtte dem i skogen. Med seg hadde de varme klær og mat. De ville prøve å hjelpe dem, da grensevakter dukket opp.
– Ok, hvis Polen ikke vil ha meg, hvis Hviterussland ikke vil ha meg – deporter meg i hvert fall hjem igjen. Det er alt jeg ber om, sier han resignert.
– Situasjonen i skogen er grusom. Jeg føler meg som en marionett. Det var min avgjørelse, jeg kom denne veien, men jeg drømte ikke om at jeg kunne bli behandlet slik. Jeg nekter å dø ved grensen. Jeg vil gjerne se min mor igjen, sier han.
