Farlig taushet om omskårne kvinner

Ifølge forskningsartikkelen, som er publisert i Tidsskriftet Den Norske Legeforening, finnes  det et udekket behandlingsbehov blant omskårne kvinner. Tidligere er det også avdekket svakheter ved behandlingstilbudet. Blant annet mangler det fortsatt et tilbud om psykoseksuell rådgivning til omskårne kvinner, slik WHOs retningslinjer anbefaler.

Tom Syring, leder i organisasjonen Human Rights Research League, mener det er på høy tid at det mangelfulle tilbudet til omskårne kvinner blir satt på dagsorden.

– I Norge fremstår det som om ansvaret for å bidra til løsninger – bevisst eller
ubevisst – temmelig ensidig ble plassert hos innvandringsbefolkningen. Denne
skeivheten ønsket Human Rights Research League å belyse og forandre på.

Den 17. august i år arrangerte organisasjonen et webinar om «Female Genitale Mutilation (FGM), kvinners tilgang til helsetjenester, og sosiale normer i Norge».

– I Norge har fokuset for det meste vært på å få ned antallet tilfeller av FGM totalt
sett. Det er et gode i seg selv, men det er ikke nok. Det hjelper verken de kvinnene som allerede har vært utsatt for FGM, eller deres jentebarn, sier Tom Syring.

Trenger omsorg

Sykepleier Safia Abdi Haase, kjent for sitt mangeårige engasjement for omskårne kvinner, mener det norske samfunnet har mistet et viktig perspektiv.

– Omskårne kvinner trenger omsorg og bli møtt med forståelse i helsevesenet. I dag er det et stigma i Norge rundt omskjæring som gjør det vanskelig å snakke om temaet. Tausheten er farlig. Det har blitt et politisk spørsmål, men fokuset bør ligge på helse og psykologi. Derfor er det helsevesenet som bør ta kampen mot kjønnslemlestelse.

Hun presiserer at tilbudet til fødende kvinner ikke er helt på plass. Det mangler fortsatt gynekologisk kompetanse rundt deinfibulering.

Behandlingstilbud

I dag får omskårne kvinner tilbud om deinfibulering; åpning av gjensydde eller gjengrodde kjønnslepper etter kvinnelig omskjæring. Sosionom-tjeneste eller et tilbud om psykolog i forbindelse med kjønnslemlestelse, er ikke en del av behandlingen.

For å bedre helsehjelpen i alle helseregioner ble det i 2004 etablert seks poliklinikker for behandling av kvinnelig omskjæring. I dag er det sju poliklinikker. Formålet var å bygge kompetanse og samle erfaring, gjøre det enkelt for andre helsetjenester å henvise og konferere samt å gi et tilbud til kvinner som kontaktet sykehusene.

– Poliklinikkene dekker allerede et viktig behandlingstilbud. De bør bygges ut med et tilbud om psykoseksuell rådgivning og kan bli et fint forankringspunkt med tverrfaglig behandlingsmiljø, sier Sølvi Taraldsen. Hun er en av forskerne bak artikkelen i Legetidsskriftet, og mener dette kan bidra til å senke terskelen for å søke helsehjelp, sier hun.

– Siden så mange av de som ble henvist er gravide, tenker vi at det kan tyde på at fastlegene er mer oppmerksomme på omskjæring i forbindelse med fødsel, og mindre i forbindelse med gynekologiske plager. Det kan også være at kvinnene ikke oppsøker fastlegen sin for slike plager. Vår oppfordring er at det bør være en lav terskel både for å henvise til poliklinikkene og for å kontakte dem direkte. Vi vet at en del kvinner har blitt møtt med mangelfull kunnskap og liten forståelse i helsevesenet. Derfor er det så viktig at tilbudet til poliklinikkene er gode siden de dekker reelle behov, sier Sølvi Taraldsen, spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer.

Helseplager

Kvinnelig omskjæring er knyttet til underlivsplager og kan ha konsekvenser for seksuell og psykisk helse og for fødsel. Forskningsbasert kunnskap er imidlertid mangelfull, både når det gjelder helsekonsekvenser og behandling.

De fleste kvinnene ble henvist til poliklinikkene i forbindelse med svangerskap. Gjennomsnittsalderen blant kvinnene var 26 år, mens medianalderen da inngrepet fant sted var 7 år.

– Ikke alle kvinner får helseproblemer etter kvinnelig omskjæring, presiserer Sølvi Taraldsen.

En undersøkelse gjort i regi av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten i 2014, viser at kvinner som har gjennomgått omskjæring, er mer utsatt for urinveisinfeksjon og smertefullt samleie enn kvinner uten omskjæring.

Omskårne kvinner rapporterer oftere redusert seksuell lyst og tilfredshet sammenliknet med ikke-omskårne, mens for psykologiske konsekvenser er kunnskapsgrunnlaget usikkert.

Norske veiledere anbefaler at både gravide og ikke-gravide med kvinnelig omskjæring undersøkes og/eller henvises for å avklare omskjæringsstatus og behov for kirurgisk behandling.

– Det finnes ikke noe eksakt tall på hvor mange bosatte kvinner i Norge som er omskåret. Men tidligere i 2013 er det beregnet at det var bosatt ca. 17 300 omskårne kvinner i Norge, opplyser Taraldsen.

Politisk vilje

Tidligere stortingspolitiker Lars Rise (Krf) kaller tilbudet til omskårne kvinner i Norge for skammelig.

– Norske myndigheter har konsentrert seg om tall og statistikk når det gjelder kvinnelig omskjæring. Ja, det er viktig at tallet på kjønnslemlestelse går ned, men det er vel så viktig at kvinner som har opplevd å bli omskåret får et helhetlig tilbud hvor DPS er involvert.

Lars Rise mener det ensidige fokuset på sysselsetting i integreringspolitikken har gått bekostning av medmenneskelige hensyn. Derfor etterlyser han ikke bare større politisk vilje, men utvidelse av perspektivet.

– Bevilgningene følger dette mønsteret med sysselsetting. Det er et voldsomt fokus på hvilke plikter flyktninger har og ikke rettighetene deres.

Kulturelt betinget, ikke religiøst

– Det er en misoppfatning at kvinnelig omskjæring er forankret i islam. Mange somaliere tror at skikken stammer fra faraoens tid i Egypt. Kvinnelig omskjæring praktiseres ulikt avhengig av land og kultur, opplyser sosialantropolog og forsker Ragnhild Elise B. Johansen. Hun har i mange år forsket på kvinnelig omskjæring, spesielt blant personer med somalisk og sudansk bakgrunn. Kvinnene hun har intervjuet fortalte om krysspress og ulike forventninger. I en tid hvor flere folkegrupper migrerer, understreker forsker Johansen det transnasjonale bakteppet i diaspora. For mange er dette et vanskelig farvann å manøvrere seg i.

– En av de unge kvinnene jeg intervjuet fortalte at om hun ønsket en norsk-somalisk ektemann var det ingen fordel å være omskåret. Tvert imot. Da var det ulempe. Ønsket hun å finne en mann i Somalia var det derimot forventet at hun skulle være omskåret.

Doktoravhandlingen til Abdi Gele i 2013 bekrefter at 70 prosent av norske menn med bakgrunn eller tilknytning til Somalia stiller seg negative til kvinnelig omskjæring.

– Dessverre har denne positive holdningsendringen og det arbeidet som er
blitt gjort innad i miljøene for å bidra til holdningsendringen stort sett blitt
underkommunisert, og dermed ikke i tilstrekkelig grad blitt kjent og anerkjent i
samfunnet som helhet. Det burde anerkjennes i mye større grad, sier Tom Syring.

– Temaet er så skambelagt i Norge at man nesten ikke tør å snakke om kvinnelig omskjæring lenger. I Vesten anser man kvinnelig omskjæring som den verste formen for kvinneundertrykkelse. Det har gitt en ny utfordring for kvinnene som er direkte berørt av dette, sier Johansen.

De negative medieoppslagene har lagt et lokk på temaet mener forskeren, og poengterer at deinfibulering ikke alltid er et naturlig alternativ for kvinner bosatt i Norge.

– Å reise tilbake til Somalia etter deinfibulering ville være umulig, fortalte flere av de somaliske deltakerne. Her vil det å være ugift og infibulert bli oppfattet som et signal at man er uanstendig og planlegger å ha sex før ekteskapet.

Ifølge forskningsartikkelen foretrekker mange kvinner deinfibulering under fødsel framfor i svangerskapet.

En nedgang

– Vi ser en klar tendens på verdensbasis at det blir vanligere å ikke omskjære døtrene sine, sier lege Sølvi Taraldsen.

Blant de norsk-somaliske kvinnene Johansen intervjuet var det ulike oppfatninger om kvinnelig omskjæring. Noen var helt imot det, mange var ambivalente og en del støttet eller aksepterte mindre omfattende former for inngrep enn det som tradisjonelt praktiseres i Somalia.

– Kvinnene som engasjerte seg aktivt mot alle former for omskjæring opplevde å bli mer eller mindre utfryst fra mange somaliske nettverk. Det løste de ved å holde sammen, så på den måten hadde de skapt seg et støttende nettverk der de delte mange viktige synspunkter. Flere av disse kvinnene hadde giftet seg med menn fra andre etniske grupper. Et annet typisk trekk ved denne gruppa var at kvinnene hadde høyere utdannelse og bedre inntekt.

Blant de ambivalente så forskeren klare tegn til at det kulturelle krysspresset spilte en fremtredene rolle.

–  Kvinnene fortalte at de opplevet seg som fanget av sosiale normer og mange var redde for å bryte med de dominerende holdningene i Somalia. Det opplevdes også utfordrende for kvinnene å stå opp mot de konservative kreftene som også eksisterer her i Norge.

Johansen understreker at ingen av kvinnene hun intervjuet hadde, eller hadde planer om å få omskåret døtrene sine etter bosetting i Norge.

– Ungdommene er underlagt foreldrenes forventninger. Når ingen tør å snakke om kvinnelig omskjæring og det er fullstendig taushet om temaet, blir det ekstra utfordrende for ungdommene som vokser opp i Norge. Tabuet og stigmaet er ødeleggende, advarer Johansen.

– Det er på tide at politikken lytter til de berørte miljøene og til fakta, tar utfordringene innover seg og sørger for at et minimum av grunnleggende opplæring i FGM-problematikken innføres innenfor i alle relevante offentlige etater, samt at et adekvat helsetilbud etableres i hele landet! uttaler Tom Syring.