I august marsjerte flere tusen mennesker mot IS i Oslos gater. Thee Yezen Al-Obaide (30) var en arrangørene og fikk mye oppmerksomhet av media. En annen som fikk mye oppmerksomhet den gang var Faten Mahdi Al-Husseini (19), som holdt tale under demonstrasjonen. Utrop intervjuet nylig Thee Yezen Al-Obaide om hans tanker om debatten som har oppstått i tiden etter angrepene på Charlie Hebdo.
– Hvor går grensen mellom legitim religionskritikk og hets mot mennesker av en bestemt religion?
– Det spørs hva du mener med kritikk. Er det en moraliserende pekefinger, eller er det en spørrende, undrende holdning som ligger under? Kritikk er egentlig det samme som å stille spørsmål. Spørsmål om hva som ligger i ulike Koran-vers, for eksempel. Det er selvsagt helt legitimt. Er målet med kritikken derimot å stigmatisere muslimer, som f eks når såkalte islamkritikere trekker fram profetens ekteskap med Aisha uten å forstå sammenhengen, eller bevisst fordreier det som er Koranens budskap, da blir det problematisk, forklarer Thee Yezen Al-Obaide.
Al-Obaide mener det er mye stahet og mange enøyde argumenter i debatten som har fulgt etter de første publiseringene av Mohammed-karikaturer i 2006.
– Jeg etterlyser en konstruktiv debatt. Det jeg sier, er at disse bildene sårer meg. Og det synes jeg det er viktig å si. Som vanlig, moderat muslim blir jeg såret av disse tegningene. Dessuten vil jeg påpeke at det skaper mye sosial uro når man trykker disse bildene. Jeg mener ikke at diskusjonen bør handle om forbud eller ikke forbud. Jeg kan som individ uansett ikke forby eller tillate noe, men jeg kan ytre min mening om tegningene, og min mening er at de er ødeleggende for samfunnsklimaet.
Al-Obaide etterlyser en mer dyptgående debatt om virkningene av karikaturene. Det er slik han ser det mye i mediene om ytringsfrihet, men lite om hva tegningene fører til.
Fører til stigmatisering
– Hvordan tolker du budskapet i de ulike tegningene av profeten Mohammed som har kommet siden 2006?
– Det er mange ulike tegninger, men det er en ting de fleste av dem har til felles, og det er at med en gang jeg ser dem, tenker jeg at de forestiller en hvilken som helst muslim, ikke profeten Muhammed. Det tror jeg også mange andre tenker. Folk oppfatter at tegningene er ment å si noe generelt om muslimer. Det er dette vi bør snakke om: den stigmatiseringen og rasismen som tegningene er med på å forsterke. Budskapet som mange tolker ut av tegningene, er at muslimer generelt er farlige, men det er feil. Vi er ikke terrorister, vi er ikke tikkende bomber, slik mange av tegningene får folk til å tro. Disse tegningene gir et galt bilde av muslimer og islam.
Al-Obaide mener nettopp problemet med tegningene ligger i budskapet.
– Det vi må spørre oss er: Hvordan kommuniserer tegneren? Hva er budskapet? Hvis budskapet er at det er greit å hetse og håne muslimer, må vi ta til motmæle mot det. Det er ikke bare å kaste en vits ut i offentligheten, man må også tenke på måten den blir tolket på. Det er ikke bare muslimer som reagerer på disse bildene, jeg har til og med snakket med ateister som syns de er smakløse og respektløse.
Må snakke sammen
– Hva kan vi gjøre for å unngå hets og hån?
– I et sekulært land som Norge kan vi ikke bruke teologi som retningslinjer for lovverket. Det går ikke an å forby tegningene. Min strategi er følgende: Jeg bruker min ytringsfrihet til å ytre meg mot trykking av tegningene. Og så vil gjerne på en åpen måte diskutere med dem som er for disse bildene og spørre dem hva som er deres hensikt. Det er gjennom slike samtaler at vi kommer nærmere en løsning.
– Er det mulig å tenke seg tilfeller der det er riktig å tegne Mohammed eller andre hellige personer fra Koranen eller Bibelen?
– Det er et vanskelig spørsmål, men jo flere av karikaturer jeg ser av Mohammed og andre, f eks Jesus, som er en hellig person i både Bibelen og Koranen, jo mer sjokkert blir jeg. Det virker som mediene ikke har noen grenser. Avisene går altfor langt. Jeg reagerer på samme måte for Jesus som jeg gjør for Muhammed.
– Når det gjelder kristne i Vesten, ser de for lengst ut til å ha slått seg til ro med at Jesus og Gud fremstilles i alle mulige latterlige sammenhenger, både på bilder og i tekster. Hva tenker du om det?
– Det er det vanskelig for meg å svare på. Jeg mener at kristne selv må reagere som de vil på latterliggjøring av kristne forbilder og helligdommer.
Al-Obaide er negativ også til andre former for satire om og latterliggjøring av profeten Mohammed.
– Hvordan ville du reagert hvis f eks en ateist skrev en satirisk tekst om profeten Mohammed?
– Det er ikke greit. Det begrunner jeg med at slike tekster fører til stigmatisering.
– Økende hets og mistenksomhet
– Hva med å henge ut og latterliggjøre muslimske ledere eller ideologer? Er det noe annet enn å tegne profeten Mohammed?
– Ja, det er noe helt annet. Osama bin laden og andre kriminelle mennesker, som f eks lederen for IS, Abu Bakr al-Baghdadi, bør latterliggjøres, men profeten er jo et forbilde. Hvem inspirerte meg til å gå ut mot ekstremister under marsjen i sommer? Det var selvsagt profeten. Men kriminelle som Bin Laden er forbilder for noen få mennesker, som ikke kan måles i antall med det store flertallet av muslimer som motsier drap og terror.
Det vi ser nå, det en økt stigmatisering og rasisme, mener Yezen.
– Det er det samme som skjer hver gang det publiseres slike tegninger, med eller uten terror. Hver gang ser vi at hetsen og mistenksomheten mot muslimer øker. Det er dette vi må snakke om.
Yezen mener diskusjonen om tegningene skal være tillatt ikke, ikke er det viktige spørsmålet i den situasjonen vi er i nå.
– Det handler om at hetsen mot muslimer og de som kan minne om muslimer øker hver gang slike tegninger blir publisert. Erna Solberg har tidligere sagt at hetsen muslimer ligner den hetsen jøder tidligere har blitt utsatt for. Mitt mål er skape debatt om muslimhatet. Tenk bare på hvor mye mistenksomhet et ord som snikislamisering har skapt.
– Viktig å snakke om utenrikspolitikk
Al-Obaide mener vi kan forstå debatten tegningene har utløst når vi ser den i lys av det som skjer ute i verden.
– Jeg ønsker meg mer debatt om Norges utenrikspolitikk. Norge skal sende militær personell til Irak for å hjelpe en regjering som består av krigsforbrytere. Jeg forstår at vi må bidra mot IS. Jeg vil gjerne at vi skal ta knekken på IS, men hvordan skal dette skje? Har Norge vurdert andre alternativer for å bekjempe IS? Tyskland har for eksempel bestemt seg for å konsentrere seg om å støtte kurderne i deres kamp mot IS. Det synes jeg er en langt bedre strategi. Å trene soldatene til en så ekstremistisk regjering som den irakiske, er et eksempel på hva som virkelig skaper radikalisering av muslimsk ungdom i Norge. Jeg er så redd for at vi om noen år må reise tilbake til Irak for å bekjempe radikale sjiaer som undertrykker de gjenværende sunniene i Irak.
Vi må vurdere noe annet enn krig, mener Al-Obaide. Vi kan ikke belage oss på å krige oss til fred i lengden.
– Har du andre eksempler på norsk politikk som etter ditt syn kan radikalisere ungdom?
– Norge har bidratt til fangetransporter USA har gjennomført. Når vi får vite at USA har begått krigsforbrytelser, er det trist å se at Norge har bidratt til dette ved å la fly på vei til tortur i hemmelige fengsler få mellomlande på Gardermoen. Det har så vidt jeg forstår, kommet fram i rapporter som er hemmeligholdt, men som har blitt lekket, sier Al-Obaide, som understreker at han baserer seg på uttalelser i media og ikke selv har lest rapporter som bekrefter at fangetransporter har gått via Norge.
– Vi må følge våre egne verdier hvis vi med tyngde skal kunne si at andre bør gjøre det samme, sier han.
