Foto: Unsplash
- – Viktig å samle chilenere fra hele verden til kulturfestival - 05.11.2024
- Stor interesse for tilskuddsordninger på kulturfeltet - 05.11.2024
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
I en tekst i Samtiden har han sett nærmere på terrordømte Breiviks tredje livsfase, livsperioden som tenåring i det flerkulturelle Oslo.
– Jeg skal fremsette noen refleksjoner som kan sannsynliggjøre at denne perioden kan ha hatt en større betydning for å skape hatet som kulminerte i 22. juli-terroren, enn det som hittil har vært antatt. I tillegg vil jeg peke på noen grunner til at Breiviks tid som tenåring etter mitt syn har vært tillagt for liten vekt.
Ifølge Røberg er 22. juli-terroristen ungdomsfortid og utveksling med flerkulturelle miljøer noe som har vært lite omtalt:
– I fortellingen om Anders Behring Breivik som gutt og ung voksen, er det påfallende at Breiviks tid som tenåring i det flerkulturelle Oslo på 1990-tallet har blitt mer eller mindre avskrevet for å forklare 22. juli. Dette gjelder både for NRK-dokumentaren Hele historien om 22. juli3 og for forskningen om høyreekstremisme ved C-REX – Senter for ekstremismeforskning. På konferansen om kunnskapsstatus og kunnskapsbehov 10 år etter 22. juli ble ikke tenårene til terroristen viet ett ord.
Utilpass på vestkanten
Oslos ungdomsmiljø på 80- og 90-tallet ble preget av innvandrerkulturen, noe som også preget 22. juli-terroristens ungdomsperiode.
– Innvandrergutta fikk tilgang til fester og damer, mot å bistå med fysisk styrke og voldstrusler. I dette miljøet forsøkte Anders Behring Breivik å dyrke rollen som en megler mellom gjenger blant innvandrerungdom og gjenger på Oslo vest. Han var en wannabe «pakkis» som tagget, snakket kebabnorsk og kledde og oppførte seg som en gettogangster.
Ifølge skribenten var det flere faktorer som tiltrakk Breivik til flerkulturelle miljøer.
– Som tenåring på Ris ungdomsskole hadde den unge Anders ikke den kulturelle, sosiale og økonomiske kapitalen til medelevene fra villahagene på Slemdal og Vinderen. Gutten fra Skøyen med en alenemor som var innflytter i Oslo og dermed uten særlig nettverk, hadde mer til felles med de «vestkantsvartingene» Karpe Diem synger om. I likhet med barn av innvandrere følte også Anders Behring Breivik seg sosialt og klassemessig utilpass på Oslo vest.
Videre spør skribenten seg:
– Kan 22. juli-terroristens hat ha fått form og retning gjennom opplevelser i det flerkulturelle Oslo på 90-tallet? Opplevelser som ikke skyldes at han var offer for gjengvold, men at han i statuskampen ble veid og funnet for lett og dyttet ut i et ydmykende utenforskap? Kan det at han ikke ble inkludert i noen gjenger, verken fremmedkulturelle eller etnisk norske (som den prestisjefulle Tåsengjengen), ha gitt grobunn for et generert hat mot alle, ja mot det norske samfunnet?
