Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Gårsdagens seremoni samlet etterkommerne og et av de eldste gjenværende familiemedlemmene, sammen med den israelske ambassadøren i Norge, Rafael Schutz (se hovedbilde).
Fortellingen om de sju grenselosene, som bodde ved Austmarka nær svenskegrensen og reddet både jøder og ikke-jøder fra det tysk-okkuperte Norge, har inntil nå vært et heller lite omtalt stykke norsk krigshistorie.
Utmerkelsen som deles ut av Yad Vashem, en institusjon i Israel som tilsvarer det norske Holocaustsenteret, og som gis til ikke-jøder i Europa som hjalp til med å redde jøder unna folkemordet under annen verdenskrig.
Marta Lønhøyden mottok utmerkelsen på vegne av sine foreldre Laura og Hans Solbergseter. Liv Løvtjernet mottok utmerkelsen på vegne av sin onkel Henry Tangen. Tor Solbergseter mottok utmerkelsen på vegne av sin far Einar Solbergseter, mens Ingunn Trosholmen tok imot den på vegne av Karl og Inga Trosholmen og deres sønn Asbjørn.
Takknemlig
Israels ambassadør uttrykte dyp takknemlighet før han delte ut den svært prestisjefylte utmerkelsen.
– Vi snakker om sju personer som et aktivt valg om å sette sine egne liv i fare for å redde andres.
Å holde minnene om Holocaust, 70 år etter slutten på andre verdenskrig, er fortsatt relevant, mente Schutz.
– Stadig nye funn avdekkes, mens stadig færre overlevende kan fortelle om sin historie. Forskning viser hvor essensielt det er å snakke om Holocaust, spesielt nå i disse tider, hvor vi ser en økende tendens til fornektelse i mange land, la han til.
– Historien må fortelles om igjen
Byrådsleder Stian Berger Røsland uttrykte under talen at det hele handlet om enkeltes valg til å være gode mennesker.
– Antisemittismen kom ikke til Norge med krigen, og forsvant ikke etter fredsfeiringen i mai 1945. Historien må fortelles om og om igjen, på skolen, i ungdomsmiljøene og samfunnsdebatten.
Gård som redningssentral
Tilbake til 1942 var det farligere enn noensinne å være jøde i Norge. Jødiske menn ble oppsøkt i hjemmene og på jobben med særksilt arrestordre, mens kvinner og barn slapp ennå unna. For mange ble flukt eneste utvei for slippe unna uttransportering fra Norge til tyske konsentrasjonsleire.
Gårdene til de tre familiene på Austmarka ble redningssentraler, og man loset folk over grensen til Mitandersfors på svensk side, gjennom dagsmarsjer i skogen og båttransport på innsjøene Møkeren og Varaldsjøen.
– Faren min avla et taushetspliktsløfte, og selv i årene etter krigen snakket han ikke mer enn høyst nødvendig, fortalte Tor Solbergseter under sin takketale.
Ingunn Trosholmen fortalte om besteforeldre som “viet livet sitt til humaniteten”.
– Å jobbe med livet som innsats var noe som de tok som en selvfølge, og noe som sier hvem de og de andre grenselosfamiliene var som mennesker.
– En verdig påminnelse
Til utrop.no sa kunnskapsministeren Torbjørn Røe Isaksen at Vad Yashem-utdelingen sier hvor levende andre verdenskrig er fortsatt i dag.
– Historiene er både til minne og inspirasjon, og en verdig påminnelse om enkeltes veivalg.
I din tale snakket du om at kunnskap kunne anvendes både i det gode og ondes tjeneste. Hvor viktig er det at de oppvoksende generasjonene får lære om Holocaust?
Særdeles, i og med at Holocaust var det største sivilisasjonsbruddet i menneskets nedskrevne historie, og var en så åpenbar rasistisk handling rettet mot et enkelt folkeslag. Så er det også viktig fordi dette handler om det som skjer når ondskap og mangel på medmenneskelighet settes i system.
Flukten sett med barneøyne
Holocaust-overlevende Leif Grusd var knapt tolv år når han med familien fikk reddet seg over grensen til Sverige, takket være Solbergseter-familiens innsats. For han var flukten sett med en unggutts øyne “spennende”.
– Vi tenkte bare at vi ikke hadde lyst til å bli tatt til fange av tyskerne, Vi hadde ikke hørt om konsentrasjonsleire eller gasskamrene, og tenkte at om vi hadde blitt tatt så kunne det vente juling eller dårlig fengselsmat, og det var det vi var redde for.
Hvor viktig er utmerkelsen, nå i en tid hvor antisemittismen er på fremmarsj i Europa?
– Jeg synes det blir viktigere, både fordi man får endelig en sjanse til å takke de som hjalp, man også fordi dagens unge vet altfor lite om det som skjedde under krigen. Jeg vil si det er riktig at man får vite om disse tapre og modige nordmenn, som satte sitt eget liv på spill for å hjelpe andre, avrundet han.
