Foto: Flickr
- Lærer å bli leder - 31.07.2016
- På jobb da det smalt - 22.07.2016
- Et liv som uføretrygdet: kampen for tilværelsen - 29.02.2016
– Jeg har liten forståelse for at beslutningstakere i Norge ikke tar hensyn til det umenneskelige presset spesielt barna utsettes for. Jeg er redd for hva dette gjør med barna, deres forhold til foreldrene – og hvilke psykiske skader de blir påført. Det sier Liza Schuster, migrasjonsforsker fra City University of London til Dagsavisen.
Hun forteller videre om fire familier hun har intervjuet som er deportert fra en trygg tilværelse i Norge til elendige livsvilkår i Kabul. De er uten familie, venner, nettverk og inntekt og kan ikke reise dit de flyktet fra, men har heller ikke noe å leve av i Kabul.
Økning av barnefamilier
Deportasjonen av barnefamilier fra Afghanistan tok for alvor av sommeren 2014. Senest forrige uke ble tre barnefamilier forsøkt deportert fra Norge, skriver avisen.
To av utsendelsene ble midlertidig stanset av uforutsette, medisinske årsaker. En afghansk mor som er alene med sitt barn i Hammerfest, ble så fortvilet at hun forsøkte å ta sitt eget liv. Hun er nå innlagt på sykehus, mens venner tar vare på hennes lille sønn. I den andre barnefamilien ble utsendelsen stilt i bero i påvente av en nødvendig brokkoperasjon.
Unyttig deportasjon
Forskeren mener myndighetene i Afghanistan har liten forståelse for internasjonale lover, avtaler og konvensjoner om flyktninger.
– Det virker ikke som myndighetene i Norge og Skandinavia tar dette innover seg. Politiet og sikkerhetsstyrkene i Afghanistan kan ikke tilby individer eller familier beskyttelse. De har mer enn nok med å vinne krigen. Bare de som kan betale for beskyttelse, får det, uheldigvis, sier Liza Schuster.
Hun mener deportasjon er feilslått og peker på at 80 prosent av alle som tvangsutsendes forsøker å reise ut igjen, de fleste tilbake til landet de ble utvist fra.
