Foto: Dennis Jarvis
- Lærer å bli leder - 31.07.2016
- På jobb da det smalt - 22.07.2016
- Et liv som uføretrygdet: kampen for tilværelsen - 29.02.2016
Norge er igjen kåret til verdens beste land å bo i. Samtidig er anledningene til å bli kjent med andres ulykke og lidelse rikelige. Da fattigdom før ofte var noe langt borte i “Afrika”, har bildet endret seg.
– Vi er vant til å tenke at vi representerer den sosialdemokratiske velferdsstaten i verden, bygd på ideologier om likestilling og likeverd. Men det blir tydelig at solidariteten mangler – når vi storforbruker verdens ressurser, når vi ikke gir mer til de fattige, eller ikke vil ofre egne privilegier og egen lykke, sier professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, Elisabeth Oxfeldt til forskningsmagasinet Apollon.
Hun leder forskningsprosjektet “Scandinavian Narratives of Guilt and Privilege in an Age of Globalization”.
Prosjektet studerer historier fortalt gjennom blant annet bøker og filmer, som på ulik måte tar opp i seg den skyld og ambivalens som mange av oss føler ved å leve våre privilegerte liv.
– Privilegier som på en eller annen måte er knyttet til «dem» – gjennom handel, immigrasjon, internasjonal krigføring, økologiske katastrofer og utnyttelse og mishandling av barn, forklarer hun.
Selv-bevisstgjøring
Oxfeldt tror at fortellingene fører til større selvinnsikt, og kanskje i noen tilfeller til sosiale handlinger.
– Men kanskje gir fortellingene først og fremst en bekreftelse på at vi føler skyld – og derfor er gode mennesker, sier hun.
Men denne bevisstgjøringen er tydeligvis ikke sterk nok til å vekke empatien i oss.
– Vi feller en tåre, får forløsning, snakker med andre, og konkluderer med: «Tenk så godt jeg har det». Det kan bli en slags gruppekatarsis: «Har du lest den, du også?» Derigjennom styrker vi fellesskapet – men ikke fellesskapet med dem, sier hun.
