Foto: Are Vogt Moum
– Gjennomgangen av forskningen viser at diskriminering forekommer på de fleste samfunnsområder. SSBs levekårsundersøkelse blant innvandrere fra ti ulike land […] viser at over 50 prosent av respondentene har opplevd diskriminering på ett eller flere områder.
Det kan man lese i Institutt for samfunnsforsknings nye rapport om diskriminering (s 81). Forskerne Arnfinn Midtbøen og Hilde Lidén har på oppdrag fra Barne-, Ungdoms- og Familiedirektoratet (Bufdir) gått gjennom det meste av det som finnes av norsk forskning på diskriminering.
– Det er ikke ofte vi samfunnsforskere sier “dette vet vi med sikkerhet”. Men det finnes enkelte fakta som er mer veldokumenterte enn andre. Det at diskriminering forekommer, er et slikt faktum. Det lar seg ikke lenger avfeie, sier Arnfinn Midtbøen til Utrop.
– Viktig, ny forskning
Rapporten “Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge” ble lansert av Bufdir i går. Midtbøen var hovedinnleder. Under sin presentasjon poengterte han blant annet at mye av forskningen på diskriminering har vært kvalitativ og begrenset i omfang og derfor har vært lett å avfeie for politikere og andre aktører.
– De siste årene har vi imidlertid fått flere eksperimenterende studier. Det er et viktig skritt fordi eksperimenter gjør at man ut fra objektive kriterier kan si om diskriminering skjer. Vi ved ISF gjennomførte for eksempel i samarbeid med Fafo en studie der vi sjekket om arbeidsgivere reagerte ulikt på like CV-er, der kun navnet var ulikt. Vi fant at et pakistansk navn gir 25 prosent lavere sjanse enn et norsk navn for å bli innkalt til intervju når alt annet er likt, forklarte han.
– Må fram i lyset
Utrop tok en prat med forskeren etter lanseringen.
– Hvorfor er du så opptatt av å understreke poenget om at diskriminering faktisk forekommer i Norge?
– Jeg er en empirisk orientert samfunnsforsker. Jeg ser på hva dataene kan fortelle oss. Den gjennomgangen vi nå har foretatt, viser veldig tydelig at diskriminering er et problem. Debatten om diskriminering har stått i stampe alt for lenge. Nå har samfunnsaktører som politikere, organisasjoner og engasjerte enkeltmennesker fått noe håndfast de kan vise til. Det synes jeg er et viktig poeng å få fram.
– Hva overrasket deg i arbeidet med å gjennomgå all denne forskningen?
– Jeg har jobbet mest med innvandring, så jeg var spent på hva vi ville finne når det gjaldt nasjonale minoriteter og samer. (Nasjonale minoriteter omfatter jøder, rom, tatere, kvener og skogfinner. Samene har derimot status som urfolk, journ.anm.) Her fikk vi oss en negativ overraskelse i den forstand at det finnes svært lite forskning på diskriminering av disse gruppene. Når det gjelder for eksempel skogfinner, finnes det praktisk talt ingen ting.
– Hvordan forklarer du dette?
– Det er flere faktorer som spiller inn. Forskningen på nasjonale minoriteter vært dominert av historikere. De har gjort et viktig arbeid med å dokumentere historiske overgrep og urett begått av staten. Men forskerne har ikke interessert for de nasjonale minoritetens nåværende situasjon. Dessuten har jo innvandrerbefolkningen vokst raskt de siste tiårene og etter hvert blitt langt større enn antallet samer og nasjonale minoriteter til sammen. Forskeres interesse og forskningsmidler kanaliseres gjerne til felter der det skjer mye. Et tredje punkt er at innvandring har vært skyhøyt på den politiske agendaen, noe som har gjort innvandring til et attraktivt felt å forske på.
– Betyr det at man bør forske mer på diskriminering av nasjonale minoriteter og samer i tiden fremover?
– Absolutt. Her er mye ugjort. Og forskningen er nok også i ferd å dreie i retning av å se mer på hvordan situasjonene til disse gruppene er i dag, så det skjer ting.
