Foto: Natasza Bogacz
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
I et innlegg i Utrop i oktober viser hun til hvordan hun forklarte sin egen sønn hvordan man kan bli norsk statsborger.
– Hvis du noen gang har prøvd å forklare til et barn forskjellen på etnisitet og nasjonalitet, skjønner du sikkert hvorfor han svarte slik. Barn klarer ikke å skille mellom den slags. Eller for å dra det enda lenger: Barn klarer ikke å skille mellom is og nasjonalitet.
Overfor Utrop sier Zivanovic at barn trenger tid på å opparbeide seg en forståelse av begreper som nasjonalitet, etnisitet og statsborgerskap.
– Slike begreper er veldig spesifikke, og skiller mellom folkegruppe, tradisjon og landtilhørighet. Siden jeg er utdannet lærer vet jeg at det er først når barn blir eldre at de begynner å få en forståelse av slike begreper. Ellers har barn sin egen måte å uttrykke seg på og tolke mer abstrakte ting, som er helt forskjellig fra voksenverdenen.
For Zivanovics barn handler det å være norsk eller serbisk om noe så enkelt som ferieturer.
– Å besøke besteforeldre i Serbia og familie i Montenegro gjør mer utslag enn farge på passet. Han, som mange andre barn, vil ikke forstå et innviklet spørsmål om statsborgerskap. Først når jeg forklarte ham om hvordan Norge tok vare på tiggere og fattige, så han på seg selv som “norsk”, for dette var noe han så som positivt.
Spurt om å bli norsk
Zivanovic, som er lærer og statsviter, skrev innlegget som følge av en opplevelse hos politiet, når barnet hennes skulle søke statsborgerskap.
I standardsøkanden er et av spørsmålene:
«Har barnet fått mulighet til å uttrykke sin egen mening om å bli norsk statsborger?»
Foreldre kan i samråd med barnet svare:
«Ja», «Nei» eller «Barnet er for lite til å forstå».
– Jeg valgte å krysse av for «Barnet er for lite til å forstå» på begge. Likevel opplevde vi at politikvinnen bak skranken spurte sønnen min om han ville bli norsk.
I innlegget skriver hun om situasjonen:
– Jeg ble satt ut fordi dette korte spørsmålet betydde for meg at den norske stat, som denne dama representerte der og da, valgte å ikke stole på min vurdering om mitt barn var stort nok til å forstå disse avanserte begrepene.
Fraskrivelse av ansvar
– Hvorfor opplevde du dette som ubehagelig på vegne av ham?
– Først og fremst fordi jeg ser dette som en ansvarfraskrivelse. Jeg tenker pass- og politimyndighetene kan forklare statsborgerskap på en mer barnevennlig måte. Og spesielt på en måte som inkluderer andre bindestreks-identiteter.
Zivanovic tok kontakt med politiet i etterkant av hendelsen. I politiets svar henviser de til Statsborgerloven paragraf 31, som sier at barn skal gis mulighet til å gi uttrykk for sin mening om de ønsker å bli norsk statsborger eller ikke.
Utrop har forsøkt å komme i kontakt med Oslo Politidistrikt, men har ikke lykkes i å få tilsvar.
