Foto: Are Vogt Moum
- Lærer å bli leder - 31.07.2016
- På jobb da det smalt - 22.07.2016
- Et liv som uføretrygdet: kampen for tilværelsen - 29.02.2016
På et travelt kjøpesenter i Oslo møter jeg en dame i 50- årene. Hun bærer tradisjonelle pakistanske klær og har et varmt smil. Nayyar Rehman er opprinnelig fra Pakistan, men har bodd i Norge nesten halve livet. Hun er husmor og har fem barn, men mye av tiden sin bruker hun på å hjelpe unge norskpakistanere som ønsker å gifte seg.
– Det hele begynte egentlig ved en tilfeldighet 16-17 år tilbake. Jeg var i en moské hvor en kvinne kom bort til meg og spurte om jeg hadde noen søstre som kunne være aktuelle for giftermål. Hun hadde nemlig en venninne som lette etter en kandidat til sin sønn. Jeg svarte at jeg hadde en søster, men at hun allerede var gift. På den tiden var også alle mine fem døtre for unge. Men jeg visste om en venninne som hadde en datter som kunne være aktuell og tipset denne kvinnen om henne.
De to unge møtte hverandre, og etter seks måneder var de gift. Under bryllupet var det flere som lurte på hvordan det hele hadde blitt arrangert og Rehman fikk plutselig veldig mange henvendelser fra folk som ønsket hjelp til å finne kandidater for sine barn. Nå har det utviklet seg til en veldig viktig og personlig syssel for henne.
Jeg vet at mange tenker at vi pakistanere bare dytter jenter inn i ekteskap, men det er ikke slik.
Rehman får henvendelser fra det pakistanske miljøet i Norge, men også fra pakistanere i andre land. Jungeltelegrafen strekker seg altså over landegrensen, og for tiden har hun knapt tid til å gjøre noe annet, så stor er etterspørselen.
– Jeg synes det er flott måte å hjelpe andre på, samtidig som det er veldig sosialt og jeg får mange nye bekjentskaper.
Modernisert tradisjon
I Vesten oppfattes arrangerte ekteskap som gammeldags, og ofte settes det likhetstegn mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Til tross for at stadig flere velger kjærlighetsekteskap, mener Rehman at det fortsatt er mange som ser på det som helt naturlig å bli presentert for kandidater.
– Vi pakistanere tror på arrangert ekteskap, relasjoner skaper en trygghet. Jeg vet at mange tenker at vi bare dytter jenter inn i ekteskap, men det er ikke slik. Det første jeg spør foreldrene om, er om de faktisk har spurt sønnen eller datteren om de ønsker å finne en partner. Min oppgave er kun å introdusere to kandidater for hverandre, deretter er det opp til dem å finne ut av om det er en gnist der eller ikke.
Nayyar Rehman har ingen hjemmeside og har verken opprettet firma eller tar betaling for sine tjenester. Men i utlandet er det nokså vanlig at man finner hverandre gjennom profesjonelle matchmaking-tjenester.
– I Pakistan og India er dette ganske populært og stor business. Da jeg var i England nylig, fikk jeg vite om flere som driver med det samme som meg, men på profesjonell basis. I Norge vet jeg om en annen pakistansk kvinne som har samme rolle som meg, men heller ikke hun gjør dette annet enn på frivilig basis.
Til en hver tid står det mellom 150 og 200 kandidater på listene hennes.
– Det har allerede vært 14 bryllup i år, så jeg regner med at det blir rundt 30 innen giftermål året er omme.
– Med andre ord vil 60 personer har nådd målet sitt innen nyttår. Men hvor lenge kan man risikere å måtte vente?
– Det lengste noen har stått på listen min, var to år. Men alle når målet til slutt, forsikrer hun. – Og ikke glem de raskeste: En gang matchet jeg et par som giftet seg bare to måneder etter at de først kom til meg!
Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at det er blitt mindre vanlig å gifte seg i ung alder blant norskfødte med innvandrerbakgrunn, og at de oftere finner ektefelle i Norge (se også faktaboks nederst i saken). Dette bekrefter også Rehman, som kan fortelle at de fleste som oppsøker henne i dag er menn og kvinner i tjueårene som ønsker hjelp med å finne en ektefelle som er oppvokst i Norge. Ofte er også foreldrene involvert, eller er de som tar kontakt på vegne av barnet.
– Mødrene engasjerer seg mest og kommer til meg med sin sønn eller datter og ber om hjelp for å finne en passende kandidat.
Deretter skrives det ned informasjon som alder, utdannelse, jobb, kaste, religion, om de har vært gift tidligere og om de har barn, og eventuelle preferanser for hvordan en potensiell partner skal se ut.
– De gir meg også bilder, men disse utveksles kun dersom det er match og etter at kandidatene har tatt kontakt med hverandre.
Rehman forteller at hun tror mange føler seg trygge når de går gjennom henne på denne måten. Hun fungerer som en sikkerhetsventil.
– Med nettdating er du for eksempel ikke er garantert å møte den du har chattet med. Jeg har mine kriterier og registrerer aldri personer jeg ikke tror kan være en god kandidat for andre.
– Kan du gi eksempler på hvilke kriterier du har?
– Respekt er viktig.
Hun retter seg litt opp, før hun fortsetter.
– Jeg er veldig direkte med dem som oppsøker meg om at de må være oppriktige om seg selv og fortelle om både positive og negative sider. Det er veldig viktig, for det er slik jeg får et mest mulig komplett bilde av personen og kan finne kandidater utifra det.
Ingen dans på roser
Selv om matchmaking kan høres romantisk ut, medfører rollen mye ansvar, men det er noe Nayyar Rehmann har tatt på seg med vitende og vilje, understreker hun lattermildt.
– Min mann har sagt til meg at jeg ikke bør involvere meg så mye, men det er umulig for meg å stå på sidelinjen dersom det oppstår noen problemer i ekteskapet, eller etter en forlovelse, og familiene ber meg om råd. Ofte handler det om kommunikasjonsproblemer, så da jeg prøver å myke opp mellom partene.
– Har du noen ganger opplevd å få skylda for at et ekteskap ikke har fungert?
– Jeg har kun opplevd én gang at en mor klaget over meg da ekteskapet ikke fungerte, og det gjorde meg selvfølgelig veldig trist. Samtidig er jeg er tydelig overfor partene om at når folk kommer til meg, så presenterer de gjerne kun et glansbilde av seg selv, det må man ta i betraktning når man vurderer en kandidat. Det endelige ansvaret for å finne ut av hvordan partneren egentlig er, hviler på de to kandidatene, og ikke på meg. Likevel føler jeg jo et slags ansvar og klarer ikke alltid distansere meg.
Et annen utfordring er ideen om den ideelle eksteskapsalderen for kvinner.
– Jeg får en del forespørsler fra kvinner i tredveårene. Dette er en vanskelig gruppe. I det pakistanske miljøet er 25 år ansett som ideell giftealder, så de fleste menn som oppsøker meg er kun interessert i kvinner under tredve år. Det er ikke noen lett oppgave å forklare disse kvinnene at jeg sannsynligvis ikke vil kunne finne en match til dem, forteller hun.
Selv om Rehman merker en endring i holdninger, er det fortsatt en del konservative syn der ute.
– Det blir mer og mer vanlig å finne en partner selv, men velsignelsen fra foreldre og familie er forstatt svært viktig for barna. Dersom de to partene tilhører ulike kaster eller religion kan det fort bli komplisert, forteller hun.
I slike situasjoner føler hun seg maktesløs, men har også opplevd at familier med tiden har klart å akseptere barnas valg.
– Hvor viktig er kaste når unge norsk-pakistanere skal velge ektefelle?
– Kaste er gjerne et kriterium når man bestemmer seg for hvilken kandidat man vil satse på. De fleste angir kaste helt i starten, derfor matcher jeg ikke folk fra ulik kaste. Men jeg tror folk vil bli mindre opptatt av dette etter hvert. Kaste har ingen betydning i islam, det er utelukkende et kulturelt fenomen. Barna til dagens unge vil nok se forbi dette, svarer Rehman.
Hun er imidlertid svært nøye med å understreke at hun ikke bidrar til å matche kandidater der hun mistenker press eller tvang.
– Dersom noe ikke stemmer, blir møtet ofte anspent, og jeg pleier alltid å sende sønnen eller datteren en SMS og be dem om å snakke med meg før vi går videre. Det er deres liv, og dersom han eller hun ikke ønsker dette, er det jo også to liv som settes på spill, sier hun.
– Et alternativ til eget nettverk
Nazish Khan har skrevet boka “Da himmelen falt” om tvangsekteskap og hvordan de er forskjellige fra arrangerte ekteskap. Hun mener ekteskapsarrangører som Nayyar Rehman er noe folk gjerne tyr til hvis de ikke lykkes med å finne en egnet kandidat gjennom egne nettverk.
Hun ser ikke en trend i Norge med at færre familier arrangerer ekteskap selv. Men i land som Storbritannia, Frankrike og Tyskland finnes det veletablerte byråer, kontorer og et stort antall matchmakere som jobber med å finne kandidater til ekteskap for unge mennesker, forteller hun. Hun tror det kan være ulike årsaker til at Norge ikke har et like variert tilbud, blant annet at de store landene i Europa har et mer variert klientell, større befolkning etc.
Fordeler med arrangert ekteskap: de unge får råd og veiledning fra foreldrene, de unges valg og mening er grunn elementer i prosessen. Enkelte unge som ønsker hjelp til å gifte seg får muigheten til å utforske ulike kandidater før de eventuelt finner en de selv liker, finner kjemien med og ønsker å gifte seg med.
– Jeg følte han var den rette
Utrop møter norsk-pakistanske Zonara Kausar. Hun har akkurat fått ektefellen over fra Pakistan. De traff hverandre ikke gjennom en matchmaker som Nayyar Rehman, men ble introdusert på tradisjonell måte gjennom familien.
– Uten at jeg visste om det hadde mamma nevnt for en slektning at jeg var gifteklar og at hun og min far forsøkte å finne en mann til meg. Slektningen fortalte om sin nevø som også var gifteklar og det ble utvekslet bilder. Mamma ville egentlig ha svar med en gang mens jeg ville gi det litt tid. Vi hadde en diskusjon om at vi ikke lever på 1960-tallet.
Kausar forteller at det gikk ett års tid før familien snakket om ekteskap igjen. Hun kjente seg da klar for å ta kontakt med fetteren. Etter å sendt tekstmeldinger og hatt Skype-samtaler i noen uker, følte hun seg sikker på at han var den rette.
– Vi bestemte oss for å forlove oss, og sendte hverandre ringer. Etter åtte måneder var vi gift og det hele hadde skjedd innen ett år. Jeg var 25 og han var 24 år, forteller hun.
Kausar mener det er stor forskjell på arrangert ekteskap og tvangsekteskap. Når hun forteller om hvordan hun møtte mannen sin, er det mange som ikke klarer å skille de de to kategoriene, forteller hun.
– Jeg viste ingenting om han før jeg snakket med han, og i dag er jeg og mannen min lykkelig. Om det skjer noe negativt mellom oss, kan jeg ikke klandre min mor. Det var jeg som sa ja til ekteskapet, hun dyttet meg ikke i det.
– Hva tenker du om det å oppsøke en matchmaker for å finne ektefelle?
– For meg virker det veldig positiv å gå til matchmaker. Dagens samfunn har blitt så innelukket, du treffer ikke folk som før i tiden. Jeg kjenner et par familier som har gått til matchmaker.
Men hun ser også for seg at matchmakeren har en utsatt rolle.
– Noen ganger går det bra i et ekteskap, andre ganger ikke. Men når det ikke går bra, så får nok ofte matchmakeren skylda. Folk glemmer at det er faktisk er jenta og gutten som må få ekteskapet til å fungere.
FAKTA:
En ny studie viser følgende mønster for barn av innvandrere født mellom 1972 og 1989:
• 85 prosent giftet seg med en person som også hadde to innvandrerforeldre.
• Blant dem som har én av foreldrene fra majoritetsbefolkningen giftet nesten 70 prosent seg med en majoritetsnordmann
Fra tidligere studier er det kjent barn av innvandrere fra Pakistan (og flere andre land utenfor Europa) i overveiende grad (ca 75-90 prosent) gifter seg med en person med samme landbakgrunn
