Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Volds- og drapstrusler, avskjedigelse fra jobb, og verbal refs fra egne familiemedlemmer for å være “landsforrædere”.
For Elena Kostyutsjenko, Rayma Suprani og Zineb El Razhoui, alle talere under årets forum er dette ikke sjeldent kost, men hverdagen.
Kostyutjsenko, som i flere år har jobbet som journalist i den regjeringskritiske russiske avisen Novaya Gazeta, har laget reportasjer kritiske til det sittende Putin-styrets krigføring i Ukraina, og anti-homofililovene som ble vedtatt i 2013.
– For meg var det nokså hjerteskjærende å høre det fra min egen gråtende mor, om hvorfor jeg opptrådte som “en landsforræder”.
– Subtil, men effektiv propaganda
Ifølge Kostyutsjenko har en stadig mer aggressiv propaganda i statlige og halvstatlige medier, i kombinasjon med et økende press på uavhengige medier, skapt et samfunn mottakelig for propaganda.
– Tonen går i at Vesten er moralskt forfallent og fiendtlig innstilt, at Ukraina styres av et fascistjunta og at Russland risikerer angrep fra alle kanter. Samtidig sees det som “upatriotisk” å skrive eller snakke om høyere matpriser grunnet de internasjonale saksjonene.
Novaya Gazeta, som har eksistert som Russlands fremste uavhengige avis siden 1993, har blant annet blitt foreslått til Nobels Fredspris. Flere av avisens journalister, som Anna Politkovskaja og Anastasia Baburova har blitt drept for sine ubehagelige avsløringer om maktmisbruk og korrupsjon.
Konstyutjsenko frykter for fremtiden i et stadig mer autoritært Russland, men sa videre til forsamlingen på Oslo Nye Teater at det er viktigere enn noensinne å holde stand.
– Her er det viktig for omverdenen å holde presset på regjeringen, samtidig som man har uavhengige medier som kan ta til motmæle mot en subtil, men effektiv propaganda.
Mistet jobben
For Rayma Suprani, som inntil slutten av 2014 var tegner for den venezuelanske avisen El Universal, har det å bruke ytringsfriheten også kommet med en pris.
El Universal var inntil nylig kjent som en avis som var moderat kritisk til den nå 16 år lange bolivarianske prosessen i landet, men begynte etterhvert å endre redaksjonell linje etter at en gruppe investorer med sympatier til regjeringen kjøpte seg inn i avisen.
Suprami har i løpet av årelang karriere karikert samfunnsforhold på en kritisk måte, og i satirisk øyemed. En tegning der hun sammenlignet signaturen til den avdøde eks-presidenten Hugo Chavez med landets helsesystem ble likevel for mye for de nye eierne, og Suprani fikk sparken.
– Å være avistegner i Venezuela er risikosport, og spesielt hvis du står på “feil side”. Avistegnere har tradisjonelt sett alltid konfrontert autoriteter og maktpersoner, enten det er snakk om religion, økonomi eller politikk. Jeg har fått mitt navn og rykte krenket i medier tilknyttet regjeringen, mens andre kritiske tegnere har fått anonyme voldstrusler.
For henne er spørsmålet om ytringsfrihet ganske kompromissløst.
– Vi kan ikke nedgradere ytringsfriheten, slik at vi lager en versjon som kan passe grupper med spesielle interesser. Jeg ser det som å nesten oppgi denne.
Fikk draps-hashtag
Kanskje den sterkeste av historiene var det Zineb El Razhoui som hadde på lager. El Razhoui var kjent som en av få medarbeidere i satireavisen Charlie Hebdo med arabisk og muslimsk bakgrunn.
7. januar, dagen da flere av hennes kolleger mistet livet under terrorangrepet i Paris, var hun på ferie i Marokko. Likevel skulle dette kun vise seg å være starten på et personlig mareritt for henne.
Kun noen få dager etter angrepet ble hun “outet” med fullt navn på Twitter, mest sannsylig av nettbrukere som sympatiserte med de ansvarlige for massakren. I tillegg la man ut en hashtag som oppfordret “rettroende” til å ta livet hennes fordi hun hadde “krenket Profeten” ved å jobbe som tegner i Charlie Hebdo.
– Livet mitt er blitt ødelagt. Jeg kan ikke lenger ta kollektiv transport, og er avhengig av livvakter. Jeg har fått råd om å ikke vende tilbake til Marokko, siden ingen kan garantere min og min families sikkerhet i landet.
Hun tror årsaken til hatet mot henne ligger i kjønn og etnisitet.
– Jeg kommer fra en muslimsk familie med opprinnelse i Marokko, men er selv ateist. Jeg er kvinne, utilslørt, jobber i Charlie Hebdo og stiller med spørsmål rundt kvinners underdanige stilling innenfor ekstremistenes religionstolkning og verdensbilde.
