Foto: Flickr/Creative Commons
Kommunikasjonsavdelingen i Amnesty har skrevet en artikkel som svar på om vi skal hente flyktningene til Norge eller hjelpe dem i nærområdene.
Her publiserer vi artikkelen i sin helhet:
Er det ikke bedre å hjelpe flyktningene der de er? Dette spørsmålet dukker ofte opp i forbindelse med vårt og flere andre organisasjoners og partiers krav om at Norge må ta imot minst 10.000 sårbare flyktninger fra Syria innen utgangen av 2016.
I utgangspunktet er det mange gode grunner til å hjelpe flyktninger så nær deres hjemland som mulig. Det gjelder også for flyktningene fra Syria. De aller fleste flyktningene fra Syria oppholder seg i nabolandene, faktisk hele 95 % av alle som har flyktet fra krigen.
Ifølge FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, er 10 prosent, 380.000, av disse flyktningene ekstra sårbare og har ikke mulighet til å få den hjelpen og beskyttelsen de trenger der de er. FN ber derfor verdenssamfunnet om å finne nye hjem til disse flyktningene.
I Libanon er nå hver fjerde innbygger en syrisk flyktning som trenger mat, vann, sanitær, skole, helse, tak over hodet og jobb. Det er lett å forstå at det betyr en voldsom belastning på alle deler av samfunnet. Myndighetene i Syrias naboland har derfor bønnfalt det internasjonale samfunnet om å bidra mer, det samme gjør FNs høykommisær for flyktninger, UNHCR, som driver mottaket av flyktninger i disse landene.
Norge må lytte til FNs og nabolandenes bønn: Ta i mot de mest sårbare av flyktningene fra Syria og gi dem trygghet og hjelp i et nytt hjemland.
Den norske regjeringen fremstiller det som om man må velge – enten hjelpe noen få ved å hente dem til Norge, eller hjelpe mange ved å gi støtte til nabolandene og det humanitære arbeidet inne i Syria. Saken er at Norge må gjøre begge deler. Det er ikke snakk om enten eller, men både og.
Det er helt riktig at Norge kan ikke hjelpe alle. Men for hver og en som vi hjelper så betyr det alt. For å si det med en liten omskriving av Høyres og Erna Solbergs eget valgspråk: Her er det snakk om både mennesker og milliarder.
Hvem er ekstra sårbare?
UNHCR har identifisert hvilke flyktninger man mener er de mest sårbare i Syrias naboland, og som derfor bør få komme til andre land. Det er de alvorlig syke, torturoverlevere, enslige forsørgere, enslige mindreårige, funksjonshemmede, politisk forfulgte, statsløse palestinere, kvinner utsatt for seksuell og kjønnsbasert vold og personer som er lesbiske, homofile, biseksuelle, transpersoner (LHBTI-personer).
Hvorfor kan ikke de ekstra sårbare hjelpes der de er, da?
Mange av disse sårbare gruppene opplever at diskrimineringen og forfølgelsen fortsetter i nabolandene. Derfor har de ikke mulighet til å få trygghet og beskyttelse der de er. Mens andre av de sårbare flyktningene fra Syria trenger medisinsk behandling som nabolandene ikke har kapasitet, og i en del sammenhenger, heller ikke kompetanse til å stille opp med.
Møt noen av de sårbare flyktninger fra Syria her.
Men hvorfor skal akkurat Norge ta på seg så mye ansvar?
Gjennom Flyktningkonvensjonen har Norge forpliktet seg til å være med på en ansvarsfordeling ved blant annet å ta imot flyktninger når det er en masseflukt av mennesker til enkelte land, og dette blir et for stort ansvar for landene å bære alene. Norge er dessuten et rikt og stabilt land som har ressursene og forutsetningene for å kunne ta imot flere flyktninger.
Flere norske kommuner har allerede sagt at de ønsker å ta imot flere flyktninger. Den norske legeforening, Barnelegeforeningen og Norsk psykologforening mener at Norge har en godt utbygd helsetjeneste og bør kunne ta imot flere flyktninger med behov for medisinsk behandling og oppfølging. Amnesty mener det ikke er mangel på velvilje fra kommunenes side eller kompetanse innen helsevesenet, men på politisk vilje fra regjeringens side til å sørge for økonomiske støtteordninger for kommuner og helseforetak slik at de kan ta imot både flyktningene som sitter på vent på flyktningmottakene og flere syriske flyktninger.
Men bør ikke resten av verden gjøre noe også?
Norge er ikke det eneste landet Amnesty mener bør ta imot flere flyktninger fra Syria. I praksis ber Amnesty, støttet av beregninger fra UNHCR, om at 10% av flyktningene i nabolandene – 380.000 sårbare flyktninger – blir bosatt i andre land innen utgangen av 2016. Her svikter det internasjonale samfunnet fullstendig, og Norge er ikke et foregangsland. De landene som går foran, er Sverige og Tyskland som til sammen har tatt imot over 100.000 flyktninger og asylsøkere fra Syria.
Dette er grunnen til at Amnesty har startet den internasjonale kampanjen for å oppfordre en rekke land til å ta imot flere flyktninger fra nabolandene til Syria. Det betyr alt for de som får en ny sjanse og det bidrar samtidig til å avlaste nabolandene, stabilisere situasjonen og vise solidaritet med land som gjør en ekstraordinær innsats nå.
Men hva med de som allerede sitter på mottak og venter?
Det mangler ikke på velvilje fra kommunenes side eller kompetanse innen helsevesenet, men på politisk vilje fra regjeringens side til å sørge for økonomiske støtteordninger for kommuner og helseforetak slik at de kan ta imot både flyktningene som sitter på vent på flyktningmottakene og flere syriske flyktninger. Det må komme både penger og klare føringer fra regjeringen, slik at kommunene får bosatt flyktningene.
Norge har tidligere vist at vi kan når vi vil. Under krigen på Balkan fikk 13.000 bosniere midlertidig beskyttelse på kollektivt grunnlag. I 1999 fikk 8000 Kosovo-flyktninger midlertidig opphold, og mange dro hjem da det ble roligere i Kosovo.
For den syriske flyktningkrisen er en helt ekstraordinær situasjon som krever ekstraordinære tiltak. Ikke siden den 2. verdenskrig har så mange mennesker vært på flukt fra krigens lidelser. Flere norske kommuner har allerede sagt at de ønsker å ta imot flere flyktninger. Den norske legeforening, Barnelegeforeningen og Norsk psykologforening mener at Norge har en godt utbygd helsetjeneste og bør kunne ta imot flere flyktninger med behov for medisinsk behandling og oppfølging.
