Foto: Siv Dolmen.
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Kulturkrig handler om fremveksten av det nye ytre høyre på 2010-tallet, om hvordan ekstremt tankegods ble normalisert, gjort stuereint og – i enkelte miljøer – kult.
I pressemeldingen skriver Cappelen forlag:
“I USA feiret en hærskare av selverklærte nettroll Donald Trumps valgseier i 2016, mens presidenten retvitret memene deres.
I Frankrike forsøkte «Géneration Identitaire» å sette et friskt fjes på ideer om et «etnisk rent» Europa.
I Nederland sto lederen i et nytt parti i parlamentet og messet om sivilisasjonens undergang – på latin.
I Norge malte «alternative» medier og tankesmier på ytre høyre fløy et bilde av muslimer som en invasjonshær og venstresida som forrædere.
Og i nettets mørkeste hjørner snakket folk om å bli soldater i en kommende sivilisasjonskrig.”
Forfatter Carline Tromp er Klassekampen-journalist, er fast litteraturkritiker i Bokmagasinet, skriver blant annet i tidsskriftene Fett og Vinduet, og har selv nederlandsk bakgrunn.
Hun forteller til Utrop at en tiltagende følelse av uro og mangel på oversikt, fikk henne til å gi ut boken.
– Jeg har skrevet om utviklinger på ytre høyre fløy i noen år, blant annet om alt-right i USA, om høyreradikale i Europa og om såkalt alternative medier, og la merke til at noe var i gjære. Folk begynte å snakke på en annen måte, rare internett-memer dukket opp i mainstream, og konspirasjonsteorier som før var forbeholdt ekstreme miljøer, ble vanligere. Jeg ville lage en slags guidebok til ytre høyre på 2010-tallet, og på en måte ble det også en guidebok til deler av vår nye offentlighet.
Verdikamp fra USA
– Hva er det som har ført til dagens situasjon med “kulturkonflikt”?
– Det er et enormt spørsmål. Begrepet kulturkrig kommer fra USA, og beskriver en verdikamp mellom konservative og progressive. Én side hevder som regel å representere det autentiske folket, som trues av alskens fremmede krefter. Dagens ytre høyre slo seg opp som en protestbevegelse mot innvandring, islam, globalisering og ikke minst politisk korrekthet – de begynte å føre en kamp i kulturen og om kulturen, inspirert av marxisten Gramsci. Samtidig endret offentligheten seg radikalt. Sosiale medier drives av sterke følelser, og er skreddersydd for polarisering, fiendebilder og hets.
Spiller på folks avmakt
Om hvorfor ytre høyres diskurs har fått mer aksept svarer forfatteren:
– Igjen kan man peke til mange ting. Ett viktig bakteppe er «krigen mot terror», og med det ideen om at islam og Vesten er i krig. Flere kriger og kriser i de delene av verden som Vesten har herjet med i lang tid, har bidratt til økt innvandring, som igjen har gitt næring til disse skremmebildene om at muslimer vil «ta over». Samfunnet er i rask endring, og mange føler avmakt og framtidsfrykt. Høyrepopulister pekte mot de «fremmede» som grunnen til alt ubehag, en fortelling om at alt kunne bli bra igjen om man stengte grensene – i tillegg til at de presenterte en form for politisk sirkus som gir mye oppmerksomhet.
Høyrepopulisme som folkelig
– Hvorfor stemmer flere tradisjonelt sosialdemokratiske velgere på høyrepopulismen?
– Det henger delvis sammen med det forrige svaret – dette er en velgergruppe som har følt seg forlatt og redd for å miste fotfeste, og høyrepopulistene har nøret opp under denne følelsen. De går ut mot «elitene» og sier alt kan bli som før. Samtidig har sosialdemokratene i mange land gått sterkt til høyre i økonomiske spørsmål og blitt viktige pådrivere for nyliberalismen. Høyrepopulister – selv om de ofte stemmer med høyresida i økonomiske spørsmål – har klart å overbevise mange om at de gir en stemme til vanlige folk.
Høyresiden og ytre høyre
Forfatteren er samtidig klar på at boken skiller mellom høyrepopulisme og voldelige krefter på ytre høyre.
– Ja, det er viktig å skille klart mellom de som bruker lovlige og fredelige metoder, som å stille til valg, demonstrere og aksjonere, og voldelige bevegelser som nynazismen.
Noe som uroer henne, og som Tromp skriver om i boken, er imidlertid at skillene i noen miljøer blir vagere.
– Høyreradikale ideologer bruker et veldig krigersk språk, der innvandrere for eksempel
omtales som invasjonsstyrker og regjeringer som kollaboratører. Det finnes bevegelser som
driver med bevæpning og kamptrening, som «selvforsvar». Slike ideer kan være farlige:
Hvis man mener at man er i krig og at politikere og institusjonene er falske, kan enkelte bli
drevet til å ta saken i egne hender. Ansvaret for vold ligger alltid hos dem som utfører den,
men radikalisering skjer ikke i et vakuum.
Humor mot politisk korrekthet
– Hva er det som tiltrekker, spesielt unge, til ytre høyres nettkultur?
– Ytre høyre på nett har bygget fellesskap rundt motstand mot «politisk korrekthet», som
feminisme, antirasisme og klimakamp. De kjørte en rølpete, provoserende stil med brutal
humor og overskridelse, og kom med en motfortelling om at hvite menn er de egentlig
undertrykte i dagens samfunn. «Det er ikke lov å si» har vist seg som en sterk kraft.
Forfatteren frempeker også hvordan ytre høyre skiller seg i USA og Europa.
– Grovt sagt kan man si at motstand mot islam har vært viktigere i Europa, mens den ytre
høyresida i USA har en lang rasistisk historie mot den ikke-hvite befolkningen i landet.
Bevegelsene inspirerer hverandre: I USA er skremmebilder av en islamsk overtagelse av
Europa blitt viktige på ytre høyre fløy, mens ideer fra alt-right har funnet sin vei hit.
Venstresidens ansvar
Venstresiden, særlig den progressive, har også et ansvar for å hindre at flere faller for ytre høyre-ideologien.
– Venstresida har for det første et ansvar for å være presis og konkret i kritikken sin.
Det holder ikke å peke ut noen og si at de står for noe farlig og ekkelt, du må ha blikk for
gradsforskjeller og motivasjoner. Vi må være nysgjerrig på hvorfor folk føler seg tiltrukket til slike ideologier. Det betyr ikke at man skal ape etter ytre høyres politikk og retorikk for å få velgere tilbake, men å spørre seg hvorfor mange er så sinte på politikere, er vesentlig.
– Og hvordan ser du for deg at denne kulturkonflikten kan utvikle seg i de kommende årene?
– Jeg er ingen spåkone, men det jeg håper er at vi klarer å rette blikket mot hvem som tjener på – økonomisk og/eller politisk – at det blir konflikt og splid i samfunnet. Vi er nødt til å vikle ut diskusjonen om ytringsfrihet og sosiale mediers påvirkning på samfunnet, av den polariserte debatten mellom venstre- og høyresida. Som en som står på venstresida, ser jeg håp i progressive bevegelser som klarer å kombinere et fokus på materiell ulikhet med en inkluderende og solidarisk forståelse av hvem som er «vanlige folk».
