Foto: Wikimedia Commons. Illustrasjonsbilde.
- – Trikset er å gi litt faen - 30.07.2017
- For noen betyr sommeren tvangsekteskap - 24.07.2017
- Bryter med fordommer - 02.12.2016
– Religionskritikk er helt nødvendig. Men den må være basert på kunnskap. Ta for eksempel påstanden om at muslimer har teologisk ryggdekning for å lyve til ikke-muslimer (taqiyya). Det er sprøyt, men likevel er det en utbredt oppfatning blant islamhatere. Her bør selvfølgelig religionsvitere gå ut å si “det er feil, taqiyya er et teologisk prinsipp som gir muslimer rett til å beskytte seg mot overhengende fare og da kan de framstille sin religion som noen annet enn det den egentlig er”, sier ekstremismeforsker Lars Gule til Utrop. Han utdyper dette ved å gi noen konkrete eksempler. 
– De aller fleste vil si seg enig i at nøden bryter alle lover, selvfølgelig har du rett til å lyve overfor nazister eller kommunister som forfølger deg på grunn av din politiske eller religiøse overbevisning. Det er derfor ikke rart at teologer har sagt at dersom shiaer er forfulgt av sunnier, kan de lyve og si at de er sunnier for å redde sitt eget liv. Helt logisk. Helt elementært. Men så gjør altså islamofobene dette til at muslimer lyver hele tiden. Her kan religionsvitere og religionshistorikere komme på banen og korrigere. Noen av oss gjør det, men vi kunne ønske oss flere faglige innspill.
En av dem som har brukt uttrykket taqiyya i flere sammenhenger, er lederen for tenketanken Human Rights Service (HRS), Hege Storhaug. I et blogginnlegg fra 2010 beskriver hun taqiyya på denne måten:
Det er jo også en kjent sak at de som leverer gull, blir spurt gang på gang [av journalistene].
“Bevisst forføring ved bruk av det islamske ”taqiyya”: en “teknikk” som handler om å skjule og tilsløre egne meninger, et aktivt bedrag, og som er en tillatt strategi for å fremme islams interesser.“
Nylig påpekte journalist Jon Hustad at siden til HRS også har en rekke referanser til den såkalte Eurabiateorien.
Utrop har forsøkt å kontakte Hege Storhaug for å få en kommentar om taqiyya, men hun har ikke besvart våre henvendelser.
Journalisten
I møte med konkrete påstander om en religion blir spørsmålet hvordan man skal oppklare og la fakta få komme fram.
– I blant får jeg jo merke at det finnes et hat der ute. Når jeg skriver om Hadia Tajik som et godt, fremtidig statsministeremne, får jeg høre det fra muslimhaterne. Og når jeg forsvarer muhammedkarikaturene, får jeg kraftig kjeft fra verdslige, som tror at muslimer ikke tåler ytringsfrihet, sier Frank Rossavik, til Utrop. Den erfarne journalisten Rossavik har vært kommentator og redaktør i blant annet Bergens Tidende og Morgenbladet. Han sitter i styret i Fritt Ord og sitter i Kringkastingsrådet ut året. Nylig ble han ansatt som hovedkommentator utenriks i Aftenposten.
Det å drive en debatt betyr å utveksle meninger, ifølge bokmålsordboken. Målet med en meningsutveksling er ikke å oppnå en enighet eller en konklusjon, men å føre oss ett steg nærmere sannheten. Så hvordan driver man en debatt som er nyansert og basert på kunnskap?
Les også: Hvor stor er aksepten for karikaturtegninger?
Moderate tier
– Religionskritikk har blitt svært vanlig i dag. Mange steder, spesielt synlig i Norge, har religion blitt et brennbart tema. Men bremsene har blitt satt på, slik at mer moderate meningsytrere tier mer stille, forteller religionsforsker Asbjørn Dyrendal fra NTNU.
Dyrendal ser på seg selv som en som har rollen som forsker i debatten, en saklig røst, noe han ser som nødvendig. Men ikke alle forskere ønsker å delta i ordskiftet om religion.
– Noen forskere synes journalister er teite. Veldig teite. De vil ofte ha en spissformulering, men i blant kan man ikke spisse alt. Jeg har opplevd at jeg har spisset ting altfor mye, forklarer Dyrendal da Utrop spør om hvorfor forskere ikke uttaler seg i større grad i debatter.
Han legger også til at de som opptrer mest i offentligheten ofte er de som er flinkest med spissformuleringer.
– Det er jo også en kjent sak at de som leverer gull, blir spurt gang på gang. Her mener jeg at disse som ofte deltar i debattene om religion også har en egeninteresse. De vil selge bøker. Derfor får man en unyansert debatt.
– Kunnskapen mangler
At en god debatt er en debatt basert på kunnskap, synes det å være enighet om. Noen drar det enda lengre og hevder en god debatt er en debatt kun mellom dem som har kunnskap om et spesielt emne. Ekstremismeforsker Lars Gule mener en av grunnene til at debatten om islam er polarisert, er at folk mangler kunnskap.
– De fleste kan mye mer om kristendom enn det de kan om islam. Kunnskapsgrunnlaget for religionskritikk av kristendommen er mye bedre. Min generasjon vokste jo opp med kristendom på skolen, vi kunne Det nye og Det gamle testamentet, vi lærte veldig mye bibelhistorie. Da har du et helt annet grunnlag for å ta tak i trosdogmene. Men norske elever i dag har ikke lært noe særlig om islam. Jeg mener jo at det er viktig å kunnskap om alle religioner, sier Gule.
Asbjørn Dyrendal er også enig i at kunnskap er viktig i en debatt, og at man som akademiker ikke kan regne med at alle har kunnskap om alt.
– Når man skal drive med religionskritikk, må man fra et akademisk standpunkt ha en kontekst. Man kan heller ikke vente at alle behersker og forstår alt. Desto mer jeg kan, desto mer forbløffet blir jeg over hvor lite andre kan, forteller Asbjørn Dyrendal.
Generalisering
Debattredaktør i Vårt Land, Johannes Morken, ser noen klare tendenser i relgionsdebatten på verdidebatt.no.
– Det jeg observerer, er en generalisering. Det er typisk at det verste fra religiøse tekster blir brukt til å dømme alle som tilhører denne religionen. Dette er en lite legitim kritikk.
Morken mener at dette er med på ødelegge debatten og krenke folk.
– Når man generaliserer om religiøse ut fra det verste i deres religion, er man med på å krenke folk. Det er legitimt å ta opp negative tendenser i ulike religioner, men må ikke ut ifra dette dra slutninger som gjelder alle i en religion.
Han legger også til at det er viktig å drive en debatt om for eksempel islam.
– Noen vegrer seg for å ta debatten om islam, mens andre er med på gjøre debatten generaliserende og krenkende. Det er derfor viktig å presisere hva man kritiserer, og ikke skjære alle over én kam.
– Å såre er uunngåelig
Saklighet er sentralt når man driver kritikk av religion, mener Lars Gule. Han skiller derfor mellom kritikk som er sårende og kritikk som er krenkende. Krenking betyr ifølge Gule å tråkke på noen menneskeverd og grunnleggende rettigheter. Å føle seg såret er noe folk må kunne leve med.
– En del av det å være med i en debatt er å såre noens følelser. Man blander det å såre og krenke. Det er viktig å holde tungen rett i munnen og skille mellom disse to her. For noen er det sårende å vite at det finnes noen som tror noe annet enn dem. Alle skjønner at såre følelser kan vi ikke alltid unngå. Men å såre noens følelser er ikke det samme som at du tråkker på noens menneskeverd. Derfor mener jeg at flere burde drive saklig religionskritikk, en kritikk som kan være sårende, men som ikke er krenkende, forklarer Gule.
