Burmesisk pastor sørger over drepte slektninger

• Author
• Recent Posts

KPK

Latest posts by KPK (see all)

• Advokat i livsfare tildeles Stefanusprisen - 26.03.2024
• STL ny generalsekretær - 26.02.2024
• Stadig flere blir kristne i muslimske gulfstater - 28.01.2024

Ngaidam har personlige erfaringer med myndighetenes maktutøvelse. I 1999 satt den tidligere studentlederen isolert i en mørklagt fengselscelle i ni måneder, uten lov og dom. Han måtte gjennom mange og lange avhør, dels under tortur.

Siden 2003 har han bodd i trygghet i Norge, fra 2005 sammen med kona og barna.

Drepte slektninger

Nå er regimets brutalitet rykket enda nærmere. På nyåret fikk de vite at ti slektninger er drept av soldater. Fire var skutt. Hvordan de andre seks er drept, er ikke Ngaidam sikker på.

Baptistpastoren har vært sjelden i hjemlandet etter at han flyktet derfra, så det er lenge siden han har sett dem som nå har mistet livet. Uansett går drapene hardt inn på ham.

– Flere av de døde har jeg vokst opp sammen med, forteller han til Kristelig Pressekontor.

To av dem er hans grandonkler. De andre er nære slektninger av disse onklene.

– Krisen blir verre og større dag for dag, sier Ngaidam og forteller at særlig ungdommen gjør motstand mot regimet.

– De er utålmodige. De organiserer seg og bruker våpen mot de militære som egentlig er laget for å drive jakt. Juntaens soldater er bedre utstyrt og mer brutale. Under demonstrasjoner skyter de mot alle, også på dem som bare er tilskuere, sier Ngaidam som kaller aktiviteten en form for undergrunnsmotstand, men ikke geriljavirksomhet.

Regimehæren har hatt et travelt år. Ifølge organisasjonen Assistance Association of Political Prisoners (AAPP) er over 9.000 mennesker arrestert, anklaget eller dømt for sin motstand mot kuppet. Av dem har 675 så langt fått en dom. Det skal være utstedt arrestordre på nesten 2.000 personer til. Dessuten er 1.526 drept, viser AAPPs oppsummering.

Organisasjonen ble dannet i 2000 av tidligere politiske fanger i Myanmar og jobber kontinuerlig sammen med andre menneskerettsaktører med å dokumentere regimets behandling av opposisjonen.

Soldater i rus 

Peter Ngaidam sier regimet lar soldatene sine operere mens de er høye på ulike rusmidler. Det kan være kokain eller amfetamin, tror Peter. Resultatet er at voldsnivået går opp og at terskelen for ulike former for overgrep blir lavere.

– Mye av det som skjer, er gjort i rus. Det er akseptert at de tar stoff, og da blir de mer brutale og har lettere for å drepe, fortsetter han.

Når innbyggerne er flyktet, plyndrer soldatene husene deres og brenner dem ned.

– Hvis de ikke tenner på, knuser de vinduer og dører og alt inventar. Det er omfattende herjinger, og det skjer ikke tilfeldig. Dette er en del av en plan. I en ganske stor by som heter Thantlang, har de brent ned rundt 950 hus etter at store deler av befolkningen har flyktet. Aksjonene er målrettet mot enkeltpersoner og visse områder der regimet ikke får støtte. I andre deler av Burma er det fredelig, sier han.

Ngaidam kommer fra den vestlige Chin-staten som grenser mot India og Bangladesh. Der er det ofte voldshandlinger. Angrepene fra soldatene følger etniske skillelinjer. I Rakhine-staten like sør for Chin-staten, skal det være helt stille.

Presset av militæret

Slektninger av de unge opprørerne blir utsatt for harde avhør av militæret.

– 23. september i fjor kom soldatene til mitt hjemsted Ngalaeng i Matupi-distriktet. De ville arrestere ledelsen i landsbyen og etterlyste folk de ikke kunne finne. Mange blir mistenkt for å skjule eller støtte regimemotstanderne, forklarer Ngaidam som står i stadig forbindelse med slekt, venner og andre som har flyktet til India.

– Min yngste bror er aktivist, og soldatene ville arrestere ham, men i april flyktet han over grensen og tok med seg noen ungdommer som har demonstrert mot regimet, sier han.

I juni kom broren tilbake til Burma – som er navnet Ngaidam helst bruker på hjemlandet – og hjalp til med opprøret. Flere ungdommer samlet seg i et forsøk på å beskytte byer og landsbyer som var under angrep fra regjeringssoldatene.

En del på hjemstedet gir opprørerne mat og annen hjelp. Soldatene gjør det de kan for å stanse denne støtten. Fra september til januar har folk i landsbyen vært utsatt for et enormt press fra soldater på opprørerjakt. Tidlig i januar flyktet rundt 400 av stedets 2.700 innbyggere. Kvinner og menn, eldre og barn bega seg på vandring ut i jungelen og til nabolandsbyer. Det er i denne situasjonen flere av Ngaidams slektninger skal ha blitt drept.

– Soldatene arresterte noen av dem som har hjulpet opprørerne. Ti av dem som da ble drept, er mine slektninger. Jeg vet ikke nøyaktig når det skjedde, men de ble funnet 8. januar, sier Ngaidam og viser oss bilder han har fått på mobiltelefonen av blodige kropper. Bildene er så grusomme at vi ikke kan offentliggjøre dem.

Mange flyktninger

Fra den nordlige delen av Chin-staten har det flyktet mange helt siden oktober. Nå kommer de fleste flyktningene fra de sørlige traktene av delstaten.

Omkring 37.000 fra chin-folket har flyktet til India, ifølge Ngaidam. Andre kilder opererer med enda høyere tall.

Etter drapene tør ikke Peters familie være i Chin-provinsen lenger. Nesten alle har flyktet.

– Hele den sørlige Chin-staten er utrygg nå. Innbyggerne vil ikke akseptere de militæres styre. De vil ikke leve under press og skremsler eller trusler om drap. De vil heller rømme enn å bli styrt av regimet, sier Peter og viser oss et bilde av en over 90 år gammel kvinne som bæres gjennom jungelen til delstaten Mizoram i India der det er flere flyktningleirer.

Strever

– Hvordan har du det selv når du får så dramatiske nyheter?

– Jeg strever mye med det som har skjedd. Det påvirker meg mentalt. Det er mange der ute som trenger hjelp, og hvis jeg ikke kan gjøre noe for dem, føles det veldig ubehagelig. Behovene er så store, sier Peter Ngaidam som er preget av at så mange slektninger er borte.

– Jeg finner ikke ord for sorgen. Men Gud gir meg styrke, sier han over kaffekoppen på spisestedet i Lierbyen utenfor Drammen.

– Jeg ser på bildene av de døde slektningene mine igjen og igjen og tenker mye på det som har skjedd. Nå har jeg nesten ikke sovet på flere uker. Jeg orker heller ikke å spise noe særlig. Kroppen er sliten. Men de som opplever volden i Burma, har det mye verre, sier Peter Ngaidam like før han reiser til Asia for å møte noen av sine nærmeste.