Foto: Claudio Castello
- Stor interesse for tilskuddsordninger på kulturfeltet - 05.11.2024
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
– Vi må kunne tørre ha en debatt om Groruddalen uten at man blir stemplet som det ene eller det andre, sier Alamsen til utrop.no
Sosiologen og forfatteren Halvor Foslis bok Fremmed i eget land. Samtaler med den tause majoritet har skapt mye debatt, både i avisinnlegg og på sosiale medier.
Boken ble utgitt tidligere i høst, midt under en av de største flyktningstrømmene som Norge har opplevd. Forfatterens hovedkonklusjon er at mange groruddøler føler seg hjemløse eller fremmede i eget lokalmiljø.
– Her handler det ikke om hudfarge, men om kultur, om religion, uttalte Fosli i et intervju med Nettavisen.
Kjenner seg ikke igjen
Tilbakemeldingene og kritikker av ymse slag har ikke manglet, ikke minst fra etnisk norske groruddøler som ikke kjenner seg igjen i situasjonsbeskrivelsen i boken.
“Mine barn går på en skole med litt mer enn 50 prosent innvandrere. Det skaper enkelte problemer. Rundt halal. Og skaut. Og rollemodeller. Men også kompetanse om hvordan det er å bo i en moderne verden”, er tonen fra nyhetsredaktør i Nettavisen, Erik Stephansen i sin bloggkommentar, Frykt og avsky i Groruddalen.
“Mange av oss som bor i Groruddalen tilbyr gjerne halal-pølser i en bursdag, uten å være redde for at muslimer skal ta over landet vårt. Vi bor ikke i noen getto eller slum”, skriver SV-lokalpolitikeren Guri Waalen Borch på nettstedet Radikal Portal. Inntrykket hun sitter igjen med er at boken bidrar til å skape mer islamofobi.
“Vi er lei av at det jevnlig publiseres kronikker om hvor vanskelig det er å bo i Groruddalen. Det er trist om folk ikke trives der de bor. Og det er også trist om Fosli bruker befolkningen i Groruddalen som gisler for å fremme egen mening om innvandring”, er dommen fra groruddøl Inger Sønderland i sitt innlegg i Aftenposen.
Kjenner seg igjen
Alamsen, som kom som ung gutt til Norge fra Pakistan og har bodd i Norge i over 40 år, kjenner seg derimot igjen i mye av det som beskrives.
– Jeg bodde selv på Høybråten, hvor vi var blant de første pakistanske familiene på slutten av 70-tallet. Vi trivdes enormt, og det at man hadde nordmenn rundt seg hele tiden, gjorde at man ble engasjert i lokalmiljøet. Man måtte lære seg språket, og bli en del av samfunnet.
Etterhvert ble det flere pakistanske familier, og familier med annen opprinnelse.
– Jeg tenker at drabantbyene har best av en 50-50-fordeling av etniske nordmenn og folk med annen opprinnelse, for da lærer man best av hverandre og kan ha best samkvem. Jeg savner tiden på Høybråten og Furuset hvor det var flere etnisk norske.
En bok mot ghettoifisering
Alamsen ble Norgeskjent i vår etter et TV2-oppslag hvor han politianmeldte Mullah Krekar, og beskrev ham som en “satanist, som krenket ham som muslim”.
– I familien vår er vi troende og praktiserende muslimer. Og det betyr at man skal respektere reglene i det landet man bor i, som blant annet å bidra til fellesskapet.
Mange vil jo se på dine synspunkte om Groruddalen som kontroversielle?
– Jeg mener at jeg bidrar til samfunnsutviklingen ved å sette søkelyset på de negative effektene av hva som faktisk skjer når det blir for mange av én gruppe på ett sted. Jeg er redd for at mer ghettoifisering vil føre til at stadig flere unge i drabantbyene føler at de står utenfor samfunnet. Ikke minst i disse tider, hvor det er så mange ekstremistiske grupper som strekker ut en hånd mot disse sårbare ungdommene. Jo mer religiøs ekstremisme fra folk som misbruker islam, desto sterkere rasistiske motreaksjoner fra etniske nordmenn. Vi må få hodet ut av sanden. En bok som Halvor Fosli og debatten han streker opp, handler nettopp om det negative ved manglende integrering og deltakelse.
– En må erkjenne at mye er bra, og at mange trives i Groruddalen, men at det også finnes mye som man må ta tak i, og som man ikke bare kan avvise med å dra rasismekortet, sier Alamsen.
