Foto: Erlend Bjørtvedt
Denne høsten skrev Victor Norman (bildet) i sin faste spalte i DN at Norge bør tilby seg å ta imot 100 000 syriske flyktninger. Nylig ble han intervjuet av tidskriftet Minerva, som blant annet spør om reaksjonene på forslaget.
– De fleste reaksjonene har vært positive. Jeg har fått noen få anonyme brev og dem leser jeg ikke engang, de går rett i søppelbøtten. Jeg har også fått noen sterke reaksjoner fra miljøet rundt Finansavisen, og de har ikke vært positive. De har kommet med det jeg oppfatter som misbruk av SSBs beregninger av kostnader ved innvandring, svarer han.
Minerva følger opp med å trekke fram at SSBs tall, slik det er blitt gjengitt i Finansavisen, sier at en gjennomsnittlig ikke-vestlig innvandrer koster den norske stat 4,3 millioner kroner.
På hvilken måte mener du at det er misbruk av SSB sine tall? spør tidsskriftets journalist.
– For det første er ikke SSB sine tall en lønnsomhetskalkyle. Det er en kartlegging av de statsfinansielle virkningene over en begrenset periode. Alle som kommer til landet og skal integreres og tilpasses norske forhold, koster i starten mer enn de innfødte, men det betyr ikke at de er en dårlig investering.
– Man kan få inntrykk av at det er et totalregnskap over livsløpet?
– Nei, SSB viser en beregning som strekker seg frem til første generasjons innvandrere er 85 år, har mange barn og inkluderer barnas utdannelse, men arbeidsinntektene og skatteinntektene fra deres barn og barnebarn er ikke med. Dette er en investeringskalkyle som stopper før avkastningen kommer. Beregningene viser altså en kontantstrøm som slutter på et bestemt tidspunkt, men sier ingenting om hvordan strømmen ser ut etter det, og de har ikke regnet ut noen nåverdi. Hvis en første generasjons innvandrer koster noe i 85 år, men etterlater seg 12 fullintegrerte arbeidstagere i det norske samfunnet, er det ikke tvil om at de er lønnsomme.
