– Vi har alt vi trenger, virkelig alt, til og med litt for mye, forteller Yelena Kleban, som sitter på et kjøkken i forstaden til Polens hovedstad Warszawa.
Livet hennes ble snudd på hodet da hjembyen hennes Lviv i Ukraina ble rammet av et russisk luftangrep, og hun måtte flykte over grensen til Polen. Flere tusen andre har som henne lagt den 70 kilometer lange reisen til grensebyen Medyka bak seg, enten med bil, taxi, buss tog eller til fots.
– Folk her er så fantastiske, så sjenerøse. Vi ventet ikke så mye sympati, sier hun.
Ifølge FN har over 500.000 ukrainere flyktet over grensene til nabolandene etter at Russland invaderte Ukraina torsdag.
Mer enn halvparten har flyktet til Polen, og ytterligere flere tusen står i kø for å krysse grensen dit.
Også Slovakia, Ungarn og Romania, alle medlemmer av både EU og Nato, har fått status som trygge havner for de mange ukrainerne som har blitt rammet av krigen Russland startet.
– Men Putin hater Lviv, Ukrainas åndelige hjerte, sier hun om byen med omtrent 721.000 innbyggere, og den som er nærmest den østlige grensen til EU og Nato.
Da de første russiske bombene falt i nabolaget hennes, var det ikke rom for å nøle, sier Kleban.
– Vi måtte redde barna, slår hun fast.
I Podkowa Lesna strømmet lokalbefolkningen til med alt flyktningene måtte trenge. En stor gryte med suppe ventet også på Kleban og familien, tilberedt på ukrainsk vis etter at en polsk familie hadde kjørt en oppskrift gjennom Google Translate.
– Vi forventet ikke en slik raushet, sier 33 år gamle Inna Urbanovitsj med tårer i øynene. Hun kom til Polen med sine to barn.
Hun hadde med seg to barn da hun ankom grensen til Polen, og heller ikke de hadde reisepapirer.
– Heldigvis gikk de polske grensevaktene med på å la oss passere utelukkende på grunnlag av utdrag fra fødselsattestene våre, forteller hun.
– Vi bør kunne ta imot rundt 300 personer, sier ordfører Artur Tusinski. Han ber innbyggerne i forstaden trå til for flyktningene.
– Vi trenger mat, hygieneprodukter, tåteflasker, barnemat og senger. Og fremfor alt trenger vi penger til å finansiere alt dette, sier ordføreren med stemmen full av bekymring.
– Vi må mate alle disse menneskene. Og ingen vet hvor lenge dette vil vare.
