Foto: Are Vogt Moum
– Å knuse myter er vanskelig. Er man ikke meget varsom, vil et ethvert forsøk på å tilbakevise feilinformasjon ha motsatt effekt.
Det skriver de australske forskerne John Cook og Stephan Lewandowsky i det de har kalt Myteknuser-håndboka (The Debunking Handbook). Cook er klimaforsker, mens Lewandowsky er professor i psykologi. I håndboka oppsummerer de hva psykologifaget sier om myteknusing og gir instruksjoner steg for steg om hvordan man bør gå fram når man støter på misforståelser og fantasifulle forklaringer.
– En vanlig misforståelse om myteknusing er at det ganske enkelt handler om å stappe mer informasjon inn i hodene på folk. I faget vitenskapsformidling er dette kjent som “informasjonsmangel-modellen”. Men den modellen er feil. Måten folk tar til seg ny informasjon på, foregår ikke på samme enkle vis som når en harddisk laster ned data, skriver de.
– Det å overbevise noen som har sterke meninger, er vanskelig. Det å overbevise noen som tror på konspirasjonsteorier, er enda vanskeligere.
Forklarer mekanismene
– For det første må tilbakevisningen fokusere på de viktigste faktaene, og ikke myten. Da unngår du å gjøre folk mer fortrolige med den gale informasjonen. For det andre må leseren advares tydelig før myten nevnes. For det tredje må tilbakevisningen følges av en alternativ forklaring som gjør rede for viktige sider ved de forhold myten gir seg ut for å forklare, oppsummerer de to forfatterne.
ARS: – Ikke vitenskapelige
Utrop har oppsøkt tre organisasjoner som har spesialisert seg på å jobbe mot diskriminering og rasisme for å høre om deres tilnærminger til myter og feilinformasjon.
Første stopp er Antirastisk Senter (ARS). Der treffer vi nestleder Ervin Kohn, som geleider oss helt opp i sjette etasje til romslige, lyse lokaler.
– Hva tenker du om teknikkene til Cook og Lewandowsky?
– Mye av dette det høres fornuftig ut.
– Bruker dere i ARS psykologi eller annen forskning når dere utarbeider strategiene deres?
– Nei, vi har ikke en slik vitenskapelig tilnærming, men kanskje vi burde se nærmere på dette.
– Hva med å lage en work-shop om myteknusning?
– Ja, det kunne nok vært nyttig. Samtidig er noen myter så seiglivete at de vil være vanskelige å avlive. Det nytter ikke å møte slike myter bare med fakta. Ta for eksempel myten om at jøder er gjerrige. Den får du ikke tatt livet av med argumenter fordi folk som tror på slike ting, har en så sterk overbevisning.
En gruppe umulig å gjøre noe med
Også Cook og Lewandowsky nevner de ideologisk overbeviste som en gruppe det er nesten umulig å gjøre noe med. Er man opptatt av å knuse myter, er det bedre å henvende seg til dem som sitter på gjerdet og ikke helt har gjort seg opp en mening.
– Hva er ARS sin tilnærming til avliving av myter?
– Vårt fokus er særlig mot konspirasjonsteorier og stereotype tanker om grupper. Der du finner flest myter og konspirasjonsteorier, er nok i den lange antisemittiske historien. I den senere tid har det også utviklet seg konspirasjonsteorier om muslimer.
– Har dere gjennomført noen konkrete tiltak for å bygge ned myter?
– Tea Time er ett eksempel. Tanken var at muslimer og ikke-muslimer skulle få sjansen til å bli kjent i en naturlig og hyggelig setting. Selv om den kampanjen ikke var rettet mot én bestemt myte, utfordret den i praksis mange av de mytene som finnes om muslimer. Og dem er det mange av.
Ungdom mot hat
Tea Time er et tiltak mange likte. Men kynikerne blant oss tenker kanskje at få av de virkelige haterne vil la seg overbevise av koseprat i sofakroken?
– Det å overbevise noen som har sterke meninger, er vanskelig. Det å overbevise noen som tror på konspirasjonsteorier, er enda vanskeligere. Men dette gjelder også til en viss grad i «vanlige» diskusjoner. Ta for eksempel en partilederdebatt. Du forventer ikke at den ene skal overbevise den andre. Poenget med debatten er å kommunisere partienes politikk til velgerne, og så er det opp til velgerne å avgjøre hvem de mener har den beste politikken.
Det sier Eirik Rise, som er leder av Skeiv Ungdom og en sental person i kampanjen Stopp Hatprat. Det er en ungdomskampanje mot hatprat og for menneskerettigheter på nett, og mange organisasjoner har sluttet seg til. Kampanjen springer ut av et prosjekt som Europarådet drev i perioden 2012-2014. Det har blitt til en bevegelse med avleggere i en rekke europeiske land.
– Vi har som mål å ta tak i og stoppe hatprat og fremme positive bilder av grupper som på en eller annen måte blir utsatt for hatprat.
Saken fortsetter under bildet.
– Har dere kurs hvor man kan lære dette?
– Ja, vi har kurs rettet mot sivilsamfunnet, altså organisasjoner, foreninger og andre som er interessert i å jobbe mot hatprat på nett. Vi ser at det mangler kunnskap, så vi konsentrerer oss om å gi folk verktøy til å gjenkjenne hatprat. Neste steg er å lære folk hvordan de kan svare.
– En annen aktivitet vi har satset på, er å skape møteplasser hvor de som vil jobbe med tematikken kan møtes, slik som rundebord, debatter, osv. Vi har vært opptatt av å vise fram hvordan folk som selv har blitt målskiver for hatprat, har reagert og taklet dette.
Vi spør Rise om hvordan Stopp Hatprat ser på myter og hvordan de oppstår.
– Vår tilnærming er normkritisk. En del normer i samfunnet virker ekskluderende uten at folk nødvendigvis er klar over det. Alle har forestillinger om hva som er normalt. Men det fører dessverre til at de av oss som ikke regnes som innenfor normen, blir utsatt for diskriminering og opplever at vår identitet blir satt spørsmålstegn ved igjen og igjen. Det gjelder f eks svarte, kvinner, religiøse minoriteter, homofile osv. Mange blir utsatt for det vi kaller «mikroaggresjoner», stadige påminnelser om at de er annerledes. Den enkelte ytringen kan fremstå som harmløs, men summen av mikroaggresjoner over tid, kan bli en alvorlig påkjenning for den enkelte.
Når vi legger fram teknikkene fra håndboka om myteknusing, kjenner Rise igjen flere av disse fra hvordan de jobber i Stopp Hatprat. Han henviser til Svar på tal, som er et prosjekt i verbalt selvforsvar. «Tillsammans bygger vi strategier för att slippa ta skit», som det heter på hjemmesiden.
Ny side etter 22. juli
En organisasjon som satser mer eksplisitt på myteknusing enn både Stopp Hatpat og Antirasistisk Senter, er Norsk Folkehjelp (NF). De har en egen myteknuser-side på nettet, fordommer.no. Her kan du finne de vanligste mytene om innvandrere og få de gode argumentene for å bekjempe dem.
Vi tar kontakt med Camilla Lillevold-Øverås, som er rådgiver på feltet anitrasisme i avdelingen Flyktninger og integrering i NF sentralt. Vi møter henne på NFs hovedkontor i Oslo sentrum.
– Hva tenker du om metoden til John Cook og Stephan Lewandowsky?
– Jeg tror den kan ha mye for seg. Det nytter ikke å gå i strupen på folk og pepre dem med argumenter, eller fortelle dem at de er dumme.
Her henviser Lillevold-Øverås til det Cook og Lewandowsky kaller “overkill”-effekten, altså at du lesser på med alt for mange argumenter og/eller alt for mye og komplisert informasjon. En enkel myte er lettere å huske en komplisert forklaring på hvorfor den er feil, minner de oss om.
– I NF har vi tro på dialog og å ha en åpen tilnærming når vi henvender oss til folk. Vi er interessert i å få vite hvorfor folk tenker som de tenker og argumentere faktabasert. Jeg er nok også enig med de australske akademikerne i at de mest overbeviste får vi sjelden gjort noe med.
Imot sensur
Lillevold-Øverås understreker at NF er imot sensur. Ytringsfrihet og åpen debatt er viktige prinsipper for dem.
– Så lenge man diskuterer sak og ikke går til angrep på enkeltpersoner, eller sprer hat og trusler, skal det være mulig å diskutere alt, også det mange vil oppfatte som rasistiske påstander.
– Dere har selv en myteknuser-side, nemlig fordommer.no. Hva er tanken bak denne siden?
– Bakgrunnen for at siden ble opprettet, var at det ble laget en minne-cd etter 22. juli; “Mitt lille land”. Inntektene fra salget ble fordelt mellom AUF for å gjenreise Utøya, Amnesty Norge for å spre kunnskap om menneskerettighetene og Norsk Folkehjelp for å bekjempe rasisme og diskriminering. Nettstedet fordommer.no var den måten vi valgte å gjøre det på. Nettsiden retter seg mot dem som kan føle seg usikre når de blir konfrontert med rasistiske påstander og ønsker å få noen gode faktabaserte argumenter de kan bruke i diskusjonen, for eksempel i påstandene «Neger betyr bare svart», eller «Innvandrere gidder ikke å lære seg norsk».
– Fordommer.no har mytene i overskriften, slik Cook og Lewandowski sier man ikke skal gjøre?
– Ja, men husk at målgruppen ikke først og fremst er de som har negative holdninger til innvandrere fra før. Vi har over 900.000 kollektive medlemmer gjennom fagbevegelsen og 13.000 enkeltmedlemmer. Siden er ikke minst ment for dem. Men den er selvsagt tilgjengelig og åpen for alle som vil bruke den. Vi gir også folk muligheten til å komme med forslag til nye myter som vi kan finne faktabaserte argumenter imot. Slik sett synes jeg siden fungerer godt. Vi har også lagt vekt på å skrive korte og enkle argumenter, slik professorene anbefaler.
Avdeling for Flyktninger og integrering jobber bredt med antidiskriminering og antirasisme og har flere tiltak og prosjekter gående samtidig, ikke bare kampanjer og nettsier, men en lang rekke praktiske tiltak og kurs, understreker Lillevold-Øverås.
– Vår tilnærming er at det er mulig å forandre verden. Det har vi tro på, slår hun fast.
Fakta:
Fire grep for å knuse myter:
Sentrale fakta: En tilbakevisning av en myte må fokusere på faktaene, ikke myten. Legg bare frem de viktigste faktaene, hvis ikke risikerer du en “overkill”-effekt, altså at du lesser på med for mye informasjon.
Eksplisitte advarsler: Før du nevner myten, må du gi visuelle eller skriftlige advarsler om at den informasjonen som følger, er gal.
Alternativ forklaring: Hull som etterlates i leserens sinn etter at en myte er knust, må fylles. Ellers vil myten snike seg tilbake med tiden. Dette kan du gjøre ved å gi en alternativ årsaksforklaring på det myten var en forsøkvis forklaring på, og eventuelt også en forklaring på hvorfor de som står bak myten, fant den opp i utgangspunktet.
Illustrasjoner: Viktige fakta bør, hvis mulig, fremstilles sammen med grafikk, søyler eller diagrammer som klargjør og illustrerer. Da blir de lettere for leseren å huske og forstå.
Kilde: Cook, J., Lewandowsky, S. (2011), The Debunking Handbook. St. Lucia, Australia: University of Queensland. November 5. ISBN 978-0-646-56812-6. [Boken kan lastes gratis på http://sks.to/debunk]
