Foto: Mstyslav Chernov / Wikimedia Commons
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
2015 har vært et år preget av konflikter og hard retorikk på begge sider av den ideologiske debatten om innvandring, flerkultur, integrerings og flyktninger.
Året kunne ikke fått en verre start da flere drapsmenn knyttet til ISIS beviste for en hel verden at de ikke lenger er et regional terrornettverk, men en verdensomspennende drapsmaskin. Massakren som fant sted i lokalene til satirebladet Charlie Hebdo var begynnelsen på et veldig vanskelig år for Frankrike. Ugjerningen preget landet politisk og har ført til sterke spørsmål innad og utad: Hvordan er det mulig at enkelte franske borgere støtter islamistisk terror? Hvor mye vil det ytre høyre profittere på dette? Og hva med jødene? For midt opp i alt det hele er det også flere franske jøder som sliter i et land med stadig økende antisemittisme. Og ikke minst en økende andel som ønsker å emigrere til Israel.
Terroristene bak Charlie Hebdo-massakren gikk nemlig ikke bare etter majoritetsbefolkningen, men brakte også volden til et jødisk nabolag i Paris. Mønsteret gjentok seg en måned etter i København. Kulturhuset Krudttønden først, så en synagoge.
Så kom det horrible angrepet i Paris i november. Samme mønster igjen. Lag faenskap, og skap splittelse. Én følge er at hatkriminaliteten mot muslimske minoriteter øker med så stort omfang at den aldri har vært verre. Og samtidig uttrykker stadig flere unge desillusjonerte vestlige muslimer sympati med mørke- og voldsmennene. De samme som poster henrettelsene sine på nett og skryter av rituelle voldtekter av mindreårige, «fordi de ikke tilhører den rette tro».
USA ble også i år rammet av islamistisk terror, i skytemassakren i San Bernardino. Og det tok ikke lang tid før en av presidentkandidatene slo politisk mynt på dette, gjennom sitt utspill om å nekte alle muslimer adgang til landet.
Folkets svar
Her hjemme svarte en muslimske ungdommer med ta til orde både mot det ytre høyres alarmismepropaganda, og den enkelte muslimers manglende vilje til å ta et oppgjør med egne råtne epler. Fredens ring utenfor synagogen i Oslo samlet muslimer, kristne, jøder og ikke-troende. “Ringen” fikk internasjonal oppmerksomhet langt utover Norges grenser, og var et av få lys i 2015-mørket.
2015 har i stor grad vært de frivillige initiativenes år. Fredens Ring og ikke minst nettverket Refugees Welcome To Norway preget nyhetsspaltene. Enkelte snakket om at de «igjen var stolte å være norske» etter å ha sett menneskeligheten og engasjementet overfor de flyktende syrerne. Folk reiste i hopetall til Hellas for å hjelpe med penger, gratistjenester og pledd til de nyankomne.
Harde fronter
Syria og syriske flyktninger har hatt størstedelen av nyhetsoppmerksomheten i år, mest i negativ forstand. Det er dessverre ikke så overraskende, i og med at også verdens stormakter, inkludert et Russland fortsatt under vestlige økonomiske sanksjoner, reduserer hele landet til pinneved og ruiner. Legger man ISIS, andre islamistiske terrororganisasjoner, og andre væpnede grupper i regnestykket, så er det ikke rart at landet har blitt det komplette krigshelvete.
Mot høsten kom gufset tilbake. Som kald nordavind meldte de kritiske stemmene seg etter en sommer og tidlig høst med velvlije. For menneskestrømmen var ikke bare noen få tusen, men langt, langt flere. UDI snakket om å huse folk i halvprovisoriske løsninger som leirer og båter. Lokalsamfunn uttalte seg kritisk mot plassering av mottak. Plutselig var det ikke så “in” å være godhetsromantiker. Vi har nå også fått en ny integreringsminister som vi ikke vet om hun vil integrere flere, eller bare fortsette å stramme inn, innvandrings- og integreringspolitisk sett.
Og frontene har til de grader hardnet til. Innvandringskritikere som bokaktuelle Halvor Fosli har blitt avfeid av sine ideologiske motstandere som “alarmist”. Enda mer radikale stemmer som Hege Storhaug og Document-skribenten Hanne Tolg har måttet tåle konsekvensene av sine ytringer. En har måttet ha politibeskyttelse, mens den andre har måttet slutte i jobben for sine sterke meningers skyld. Vi har nå fått et offentlig ordskifte med moderate «innvandringskritikere» som presenteres som busemenn og på samme nivå som høyreekstreme, og «innvandringsliberale» som selger seg selv som et moralsk bedre produkt for offentligheten.
Jeg ser på denne polariserte utviklingen som svært uheldig, og varslet om dette nye ordskiftet for en tid tilbake. Jeg er jo på en måte takknemlig å få et koldtbord av hardtslående meninger, men noen ganger kan det være greit å ta seg en pause og telle til ti.
Finn håp i nyansene
I et klima av så sterkt essensialiserende og konkurrerende virkelighetsoppfatninger, i en setting med så mye konflikt, hva kan man gjøre? Et sted å starte er å se på nyansene, og gråsonene. For de finnes ennå. Som norsk-pakistaneren Faiz Alamsen, som støttet synspunktene i Halvor Foslis høyst debatterte bok om etniske realsjoner (eller mangel på slike) på Groruddalen. Om muslimske vakten som standhaftig sørget for at en av bombemennene fra ISIS ikke slapp inn på Stade De France, og potensielt reddet Frankrikes president på plass fra en enda verre skjebne.
Når en begynner et nytt år så håper man alltid på forbedring og går løs med optimisme. Kan krigen i Syria omsider gå mot slutten? Vil USA velge en kvinnelig president etter å ha hatt en svart en i åtte år? Kan miljøavtalen som ble signert under COP21 for et par uker siden hindre mer klimaflukt?
Tiden får vise om det nye året kan bli mer samlende. 2015 var ikke noe som man som bivåner, journalist eller kommentator kan være uberørt av. Uten de nyansertes eksempler av kjøtt og blod hadde det vært alt fra mørkebrunt til ganske svart.
Fingrene er dermed krysset for et langt bedre 2016. Veien er lang å gå. Men heldigvis ikke for lang for den som har pågangsmot og håp.
